Been there, done that!

Kuala Lumpur, Malaysia
Jeg er definitivt ikke ferdig med å reise, men jeg er ferdig med å reise for denne gang. Jeg er bitt av reisebasillen, samtidig som jeg nå skal og vil hjem!

7 land
6 måneder

Puh. Burde jeg ha regnet ut dager? Byer? Hotellrom? Restaurantbesøk? Nattelange transporter? Myggstikk? Flip flops mistet? Ekle doer? Dager med håret i dult? Eller kanskje først og fremst gode reisekamerater!

(Bilde: Preben)

Hjem til venner og familie, vekk fra hele livet mitt i en ryggsekk. Hjem til et kjøleskap og butikker som selger mer enn potetgull, vekk fra billige restauranter (selv om jeg tror blandingen ville vært superb!)

Hjem til EN seng og ETT rom, med masse ting som er HJEM. (Det at jeg er overbevist om at det fortsatt er minusgrader hjemme får bare bli en positiv overraskelse når det viser seg å være rundt 15 graders varmeforskjell framfor 50 som det var på turen nedover...)

(alt dette er selvfølgelig HEMMELIG for Katrine som hadde reist i to og en halv måned før hun ble sendt med midtpånattenfly i natt, og selvfølgelig er midt i "jeg vil ikke hjem"-trassalderen. Superhemmelig. Jeg har ikke snakket om hjem i det hele tatt, tror jeg. Ikke sukket litt og sagt at jeg begynner å bli litt sliten av å reise, eller lyst litt ekstra opp ved tanken på å fly hjem. Nope. Holdt meg meget godt har jeg! Kanskje...)


Det har vært noen fantastiske siste dager på tur. Vi traff på verdens hyggeligste amerikaner som var like glad i lokal, indisk mat som oss og har hatt noen fantastiske gatemåltider, trasket Kuala Lumpur rundt - fantastisk å finne en utlending som synes at gåing ikke er absurd (New Yorker...), og skravlet til seine nattetimer sammen med to indere som så på oss som klin gærne da vi begynte å fortelle om våre India-eventyr. Det at Katrine kunne glitre til med litt Bollywood gossip gjorde dem ganske satt ut!

Så jeg forlater Asia med en skokk gode mnner - noen hakk mørkere på jordanskalaen enn da jeg ankom Malaysia for første gang...

Nå gleder jeg meg bare til å kunne benytte mine nye erfaringer i hytt og pine. Gjør dere klare til å få høre om Helgas reise LITT for mange ganger.

"Joda, da JEG lå på murgulvet hos urbefolkningen på Sri Lanka..."

"Mmm, ståtoaletter på indisk skrangletog er fine greier"

"Bangkok/Kuala Lumpur/New Dehli/Phnom Penh/Penang/Kandy/Siem Reap/Negombo/Unawatuna/Mumbai/Chiang Mai/Kuta/Gili ja, ja DER er det fint gett!"

"Nåja, det å presse syv mennesker inn i en indisk tuktuk vettu..."

"Jamen, da JEG tok nattbusser i India/Thailand/Vietnam/Malaysia..."

"Moonsoon regn, ja. Da blir man våt kan du si."

"Hvordan dusje i en dusj som er plassert over doen, sa du?"

"Pruting, ja.... det er jeg strengt tatt ennå ikke spesielt god på"

"Bilde?? Med meg?? Ja det skal du få du pittelille asiater! Bedre det enn å bare stryke meg på armen idet jeg går forbi"

"Kaffe? JA den skal være varm! (idiooot)"

"JAA jeg kan spise med pinner selv om jeg er hvit!"

"Åh, DET tempelet er fint det! (Husket jeg riktig tempel nå??)"

HURRA FOR ASIA OG BRA FOLK!

Sydenferietendenser

Om vi (heldigvis) ikke har reist etter Lonely Planets "Thailand - islands and beaches", så har vi nå klart å finne noen av dem allikevel - heldigvis (vi trenger brunfarge å vise til ved hjemkomst)

Og i rekken "bilder på blogg som er ment til å gjøre deg misunnelig, spesielt siden Helga håper at det styrtregner hjemme akkurat når du leser dette siden Helga er litt skadefro", så må du nå lide deg igjennom et lite utvalg av sol og sommer og hvite strender. Bare hyggelig. Takk meg ved en senere anledning!

Thailands øyer kan ganske kjapt deles inn i "partyøyer" og "strandparadis, men egentlig litt partyøy også"-øyer. Sånn rundt regna. "Buckets" selges på hvert gatehjørne, ladyboys er nesten like utbredt, og en strandfest uten flammesjonglering er tydeligvis en dårlig fest. 

Ko Phangan går definitivt under den første kategorien, med sine kjente fullmånefester. Vi fikk med oss en halvmånefest som gav oss sterke assosiasjoner til russefeiring - klin gærne folk som er hakket for glade i selvlysende maling (det skal sies at jeg etter en liten malingskrig strengt tatt var en av de verst malte... wops)

Men endel av øyhoppinga er jo også transporten. En skulle tro at Thailands største turistmagneter hadde et visst system for å få fraktet dumme turister mellom øyene, og et system har de - det er bare så himla forvirrende! Å bli hevet inn i taxi etter taxi, med beskjeder i hytt og pine om hvor og når og hvorfor transporten tar deg videre (eller ingen beskjeder, noe som strengt tatt er gjengangeren) er en smule frustrerende. Men man får jo ta det med godt mot! Det å komme seg fra vestkyst til østkyst tok for eksempel 19 timer - inkludert en nattbåt med thailave tak (vi så faktisk noen som gikk oppreist! Ha), løvtynne madrasser tett i tett (som heldigvis var langt fra oppfylt), og i begynnelsen bølger som gjorde at hodet ufrivillig løftet seg fra puten. En god natts søvn!

Men strandliv tar også slutt, turen vår går ubønnhørlig mot slutten. Kuala Lumpur er siste stopp før vi flyr (med hvert vårt fly!) hjem til kjente trakter. Men før man tar farvel med Asia må man få en siste dose av backpacker-livet, så idag hadde vi kaffe på Starbucks med innkjøpte lokale frukter fra Chinatown. Min nye yndlingsfrukt aner jeg ikke hva heter og den så fryktelig skummel ut - men god var den!

Vi har en egen evne til å havne på de mest fancy kjøpesentrene. Og bli der. Denne gangen ble det shopping under Petronas Towers. Heldigvis, kanskje, har jeg et ganske stramt grep over lommeboka for tiden og klarte å unngå storhandelen. Score! Men det som gjorde dagen var vår fantastiske oppdagelse av "The Norwegian Sandwich Company". Vi brukte hele bestillingen, måltidet og tiden etterpå til å forundre oss over hva som gjør at en malay (ja, vi måtte spørre om det var norskeid, noe det ikke var) til å starte opp sitt lille, norske sandwichkompani som solgte "Oslo Crispy Vegie", "Stavanger Spring Yoghurt" og "Wholemeal Trondheim Tuna Supreme". Det norskimpoterte melet til brødet smakte meget godt!

Jeg får smøre meg med litt mer tålmodighet før det blir "ekte vare". Tre dager så kommer jeg! 

Hjem=) 

Livet leves best i Thailand

Ett eller annet sted på veien mellom Ho Chi Minh og Bangkok ble jeg plutselig et luksusdyr.

Ekte luksusglede!

Forandringen kom brått og overraskende etter fem måneder på reisefot med lite skift og varierende hotell, do og dusjstandarder. Men noen ganger lønner det seg å ha venninner med snille foreldre! Ekstremt snille foreldre som mener at datter med venninne fortjener tre netter på fintfintfint hotell i Bangkok. Og tro meg vi satte pris på det. Etter farlig mange dager uten en dusj (den var så ekkel i Ho Chi Minh, så vi bare unngikk den...), svette sightseeingdager, håret i dult, ingen sminke og svære sekker så vi ikke akkurat ut som standard luksushotellgjestene, men vi adopterte raskt stilen.

Problemet er at når man har fått smaken på luksus så vil mye ha mer. Og Bangkok er et pengesluk. Wops. Men man må jo bare omfavne det, og la kjøpesentrene sluke en hel!

Eller så kan man gå på luksuskino! Gleden var stor da det viste seg at popcorn og brus mot all formodning var inkludert i billetten. Dessuten hadde vi akkurat gått til innkjøp av 6(!) cupcakes...

Så gikk turen videre nordover til Chiang Mai. Der skulle vi aktiviseres! Så vi løp fra den ene aktiviteten til den neste, og ble nesten litt hekta på ekstremsport etter å ha raftet og vært festet inni en svær ball som trillet 100 meter - Xorbing var SÆRT, men utrolig morsomt!

Vi angrer bare på at det ikke ble tid til mer massasje - det er dobbelt så dyrt i sør!

Avkjøling etter timevis i jungelen, trekking i Chiang Mai

Etter ukesvis med byliv hørte jeg stranda kalle. Syd-thailand ropte ganske så høyt på meg, og vi har bestemt at de siste ukene av reisen vår skal stå i sydenferiens tegn. Så etter to netter tilbrakt på buss har vi ankommet Ko Tao, strand, barer, restauranter og bassenger. Man kan jo ikke komme hjem "bleik" etter 6 måneder på tur, så det blir full solingsprioritet fra nå av!

Og bare for å klage litt så er vannet her er i overkant varmt. Det er ikke avkjølende! Men til gjengjeld kan man sitte på stranda og se sola gå ned... nydelig!

Planen for morgendagen er å finne øyas fineste strender med scooter! Gleder meg, men håper jeg klarer å holde meg på venstre side av veien...

Vietnam - the teen way!

Take-away pizza, alt for mye godteri og Glee på programmet!

Ok. Det må fram i lyset.

Vi har gått tilbake til tenårene!

Jeg spiller på team Jacob (hvilken idiot er forelsket i en iskald bleikfis som gir deg pustestopp og som er like kjedelig som den greske statuen han visst nok ligner på? Andre boka med minst mulig Edward slo eneren ned i støvlene...) og den tredje episoden av Glee - i dag! - ble akkurat avsluttet. Vi hadde rusbrusfest med boyband og Spice Girls for å feire gjenforeningen med våre bortkomne sekker (Katrine og jeg gjorde noen minneverdige opptredner av "If I let you go" og "Everytime") og vi shopper 100% hodeløst.

Britene våre (fra Indiafølget) var HELT med på
rusbrusfeiring!

Julaften-bursdag-overraskelsesfest! En skulle ikke tro
det var mulig å bli så glad for å få tilbake skitne klær...

Men ellers er Vietnam fint altså! Jeg lover.

I Hoi An har de rundt 200 skreddere. Det er en ganske liten by. Det er skreddere over alt, så det må jo prøves! Det var noen som tjente godt på oss der og tilsammen ble det vel rundt 15 kjoler på oss. Men det store oppdraget gav jeg meg livredd ut på - å skulle bestille THE dress til en annen enn meg selv er nervepirrende, og i rekken sitater jeg aldri trodde jeg skulle si har jeg nå "da har jeg kjøpt brudekjole, håper ikke det blir siste gang".

Vi nøt dagene på sykkelsetet (gratis utleie ved hotellet kan en like), god mat og alt for mange skredderbesøk.

Finn Willy.

Vi turister som aldri før, men jeg lover dyrt å hellig å aldri adoptere caps-stilen! Krokodiller har blitt "fisket", griser har løpt om kapp etter å ha blitt veddet på, templer har blitt beskuet, bombekratere blant templer har blitt beskuet, lokale håndarbeidere har blitt beundret, kommunistiske skilt har blitt måpt av og scooter-galsapen

har blitt grundig studert. Det kan ikke være mulig å ha flere scootere i et land uten at det eksploderer.

I Da Lat sto 17mai på programmet. Det er jo litt ensomt å være tre nordmenn uten flagg, pølser eller tog, men vi prøvde så godt vi kunne!

 Vi "gikk i tog"...

... fikk kjøre bob-bane!

... fikk skutt med pil-og-bue! (legg merke til at vi har en liten i -, hvitt og blått på gang)

 ... fikk nynnet litt "ved fjord og fossefall"

 ... og ikke minst fikk vi spist den obligatoriske kroneisen!

Når jeg da fikk avsluttet kvelden over skype hos Farmor og Farfar på 17mai-allsang ble det ikke så aller verst allikevel.

De siste dagene har blitt tilbrakt i scooter-hovedstaden, Ho Chi Minh City. Her har vi endelig fått gjort noe nyttig og gått på historiske museer. Liv Randi og jeg fikk beskuet de underjordiske tunellene vietnameserene bodde i og kjempet fra under Vietnamkrigen, og Katrine og jeg har prøvd sortere våre egne kunnskaper om krigen på et museum som har glemt å få med bakgrunnsstoff, men som derimot er fullstappet av sterke bilder, kvalmende historier og grusomt store våpener.

Sterkt.

I morgen går turen videre til Thailand og Bangkok! Vi skal bare få shoppet litt til på markedet først...

Ready, set - backpack!

Bengalore og Kochi, India
Bortskjemt! Det var det vi hadde blitt etter 15 dagers Indiaopphold med guide. Ordnet opp. Visste hvor ting var. Visste hvordan man busset, tok tuktuk og tog.

Vi skulle nattbusse til Bengalore. 12 timer. Visst nok med seng og air condition. Rene luksusen! Og det var en riktig så fin reise (utover det faktum at vi punkterte og at reisen tok 16 timer, men pytt). Problemet var å komme seg PÅ denne bussen. For fine busser har de i India, de har bare ikke helt infrastrukturen til å organisere dem!

Vel framme smilte vi! Sammen med vår
britiske følgesvenn

Vi tok taxi til der bussen skulle gå fra. Så fikk vi vite at det kom en shuttlebuss og hentet oss - et kvarter tidligere enn antatt. Den tok oss ut på landet. Til en enorm parkeringsplass med minst 30 busser. Det var mørkt. Ingen av bussene hadde navn med hvor de skulle gå. Ingen kunne svare noe når vi spurte. Systemet var at bussjåførene hylte ut endeplass idet den kjørte ut fra plassen. Det var flere som hylte ut Bengalore. Bare at ingen av dem var vår buss! De sa vi skulle vente. Men vi vet at indere kan late som om de vet noe når de egentlig ikke vet så vi prøvde så godt vi kunne å være klegger - henge rundt og prøve å ikke miste bussen. En virket som han hadde litt oversikt. Han ba oss vente BAK bussene. I skogholtet. Der stort sett bare hundene holdt til. Men det kan jo ikke nordmenn med sekker på både rygg og mage akseptere! Vi klegget enda mer. Trodde en liten stund at bussen hadde forlatt oss. Sto der med panikken skrevet i ansiktene. Litt vondt i magen. Mye forvirret. Altfor oppgitt.

Indere har ikke skjønt at nyttige skilt er nyttige (som for eksempel på busstasjoner...)
Derimot har de slike skilt:




Det beste med dette er jo at ingen setter opp et sånt skilt uten grunn, så på et tidspunkt må de jo ha tatt en gjest på fersken i å vaske klærne i do...

Ah, jeg kan leve lenge på den tanken.

Funny fact nummer to er at indere ikke kan lese kart!

Vi tok inn på et rom i Kochi der eieren var så snill å tegne opp hvor han bodde og hvor vi kunne gå for å komme til de ulike attraksjonene. Meget snilt, men ganske langt fra sannheten.

Han mente han bodde på firkanten. Etter å ha forvirret oss ut i gatene og ikke funnet noe av det vi burde ha funnet klarte vi å finne noen veiskilt i hvert fall (noe som ofte er godt gjort i India...) og fant ut at han nok bodde der fingeren peker! Enkel måte å forvirre alle turister som kommer innom!

Katrine nyter det lekre sengesettet på rommet. Det fortjente et peacetegn...

Katrine har også nå også bildebevis på at hun har vært der pepper'n gror! Nyttig i mange sammenhenger.

Vi overlevde India!

Vi har blitt tøffe i trafikken (og ikke minst ikke dødd i den), blitt tøffere prutere (om enn ikke sånn veldig bra) og tøffest på sightseeing.

Ingenting stjålet. Ingen lurt (sånn mer enn hvitingoverbetaling). Ingen alvorlige sykdommer. Puh...

Bagasjen, den forsvinner jo først i Vietnam selvfølgelig. Idet man trekker et lettelses sukk over at India gikk så fint...

I Ho Chi Minh eide vi plutselig bare det vi bar i henda. Med beskjeden om at bagasjen aldri har blitt registrert engang i Kuela Lumpur var det gretten stemning. Det skal vi ha!

Welcome to India!

Dehli, India

Vi likte å bli plukket opp på Dehli flyplass av en mann som hadde Katrines navn på et skilt! Så kjørte vi på en hund. Det var ikke fullt så hyggelig.

Dagen etter lærte vi at det viktigste man kan gjøre i India er å se ut som man vet hvor man skal, og å se ut som man ikke opplever første dag i India. Hvis ikke er tuktuksjåførene i overkant kleggete.

Den ekte Katrina

Den "fake" KatrinE, omsvermet av fans

Jeg oppdaget også at jeg tydeligvis reiser sammen med en bollywoodstjerne. Det kom som en overraskelse. Men da den åttende (!) personen hadde kommet bort på en halvtime og ønsket bilder med reisekameraten min skjønte jeg at dette blir slitsomt.

Bilder har det blitt nok av for oss stakkars hvitinger. Vi liker dem som spør. Vi er ikke alltid like glad i dem som snikfotograferer, spesielt ved bassengkanten...

Heldigvis var redningen nær. Vårt reisefølge for de nærmeste femten dagene bestod av praktisk talt bare briter, pluss en mellom-amerikaner og en supermann-inder som guide. Fra nå av kalt Super-Harsh. Han hadde magiske krefter og dukket alltid opp det sekundet du lurte på hvor du var, hva du drev med og hvor ferden gikk videre. Meget praktisk. 

Reisefølge. Her representert ved tre staute briter i en tuktuk.

Agra

Så gikk veien til Agra (den var til deg Mamma). En ganske brun by med noen fantastiske byggverk.

Høydepunktet var naturlig nok Taj Mahal. For et fantastisk vakkert bygg. På tross av horder av folk ble man aldri lei av å bare stirre på denne luftspeilingen (som jeg var overbevist om at det var).

Dette er min absolutte favoritt av folk som har ønsket bilde med oss. Hele familien var mye mer opptatt av å ta bilder med oss enn Taj Mahal. Prioriteringer. Prioriteringer...

Jaipur

Turen gikk videre til Jaipur, "den rosa byen". Der vi fikk kjent på det indiske, hektiske marketslivet. Og spilt bordtennis;)

Og sett masse flotte byggverk (gjenganger. Er det en ting de kan i India, så er det arkitektur)

Pushkar

I løpet av den seks timer lange lokalbussturen til Pushkar rakk jeg å bli febersyk. Upraktisk. Jeg har kommet fram til at det nok var heteslag - nærmere 40 varmegrader i knusktørr luft ble heftig selv etter tre måneder på farten. Så jeg lå og "fløy" i senga mens de andre sjekket ut byen.

Men det tok ikke så lang tid før jeg var på beina igjen!

Så gikk Katrine ned for telling. Et innsektsbitt på ankelen ble infisert og altfor vondt å gå på. Ikke spesielt morsomt å være langt fra norske leger nettopp når man trenger dem, men Katrine samlet sammen motet (og jeg var en vettskremt moralsk støtte) og vi endte opp med å besøke et indisk sykehus. Katrine fikk foreskrevet litt antibiotika og haltet rundt på tempelbesøk de nærmeste dagene. Det ser heldigvis ut til å ha gått bra, så nå krysser vi fingrene for at det var turens uflaks!

I Pushkar bar også ferden ut på kamelsafari - i riktig bekledning. Det var min tredje gang (og absolutt lengste gang) på kamelryggen og jeg kan ikke si det er favorittdyret. Men det er jo herlig å duve gjennom Indias ørken allikevel!

Sang og dans rundt bålet hører selvfølgelig med. Mat grillet på kumøkk likedan!

Udaipur

Den vakreste byen vi har vært i er for meg Udaipur, på tross av at det visst nok er der de lokale prøver å lure deg aller mest. Trafikken var like vill som resten av India, og man sitter stort sett med hjertet konstant i halsen når tuktukene absolutt skal sette fartsrekorder rundt enhver sving og mellom kuer og fotgjengere. Når gamlebyen består av trange smug og mange bakker holder man ekstra godt fast. Men vi begynner å bli gode på india-stilen, og mestret kunststykket å få 7 personer i en tuktuk!

I Udaipur var det ikke bare sightseeing som stod på programmet - her skulle vi aktiviseres! 

På kokkekurset i indisk matlaging ble jeg strengt tatt ikke så mye klokere, men det ble jo en god lunsj. Vi fikk henna-tatovering, og et lite kunststykke malt på neglene. Jeg fikk malt en elefant, mens et par av gutta endte opp med obskurde kama sutra-negler.

Ranakpur

Vi skranglebusset videre nedover landet og en dag ble tilbrakt på et øde hotell. Det kommer vel stort sett til å bli husket som gruppefesten. Det er jo artig med drikkeleker og nattbading i basseng, med påkrevd pyramidebygging. Discoen på hotellet har vel sjelden sett like ivrige dansere, og gruppa ble ristet tettere sammen. Koselig=)

Men det går jo ikke en dag uten sightseeing! Og templer har de på de merkeligste steder. Dette nydelige jain-tempelet hadde sin egen majestetiske ro. Igjen: indere KAN arkitektur!

Så satte vi oss på toget. Det 17 timer lange nattoget til Mumbai. Og det gikk strålende det! Vi fikk oss en lokal "thali"-middag, skravlet litt, og slo etterhvert opp sengene før en (i mitt tilfelle) overraskende god natts søvn. Ikke alle i gruppa var like heldige med hvordan magen hadde lyst til å oppføre seg på toget - men det er jo dessverre en litt for stor del av India-opphold...

Mumbai

Mumbai har vel stort sett alt av India blandet sammen i et salig sammensurum. Svære slumområder, skyskrapere, tiggere, majestetiske bygninger, templer, britisk arkitektur og heftig, men overrakskende rolig, trafikk. Vi splattet rundt på fiskemarkedet tidlig om morgenen, drakk en dyr (eller norskpriset som man også kan kalle det) cocktail på the Taj (terrormål i 2007, nå i overkant fancy for en skitten backpackergjeng) og tok en båt over til huleskulpturer av Shiva. Sightseeingpriser er noe for seg selv. Inngangspengene var beskjedne 10 rupies for indere, mens utlendinger måtte ut med 250 rupies. Ikke at det kan påståes å være hårreisende dyrt;)

Goa

Siste stoppested for gruppereisen var Goa, Indias sol- og strandstat. Vi har innsett at dette ikke er høysesongen for turisme i India. Det er rett og slett for varmt! Høysesong for indiske turister er det derimot -nå har sommerferien deres begynt. Dette innebar hoteller stappfulle av indiske turister som i en ganske voksen alder lekte veldig bråkete "pakkeleker" i bassenget mens de slo løs på det de kunne finne av bråkete gjenstander... Og da mener jeg selvfølgelig bare mennene. Damene holdt seg visst på hotellrommet der de passet på barna. Dersom vi badet var mennene kjappe med å finne fram kameraene som "tilfeldigvis" var rettet i vår retning.

Vi ble nok ikke sjarmert i senk av Goa, bortsett fra nattmarkedet deres! Det var det beste markedet jeg har vært på i Asia. Masse boder, cafèer, barer, fyrverkeri, live musikk, farger og god stemning. Det ble en fin siste kveld=)

Reisen videre har gått alene - og det har allerede bydd på sine utfordringer og opplevelser! Stay tuned ;)