På tur i Asia

Been there, done that!

2011-06-20T06:41:00.001+01:00

Kuala Lumpur, Malaysia
Jeg er definitivt ikke ferdig med å reise, men jeg er ferdig med å reise for denne gang. Jeg er bitt av reisebasillen, samtidig som jeg nå skal og vil hjem!

7 land
6 måneder

Puh. Burde jeg ha regnet ut dager? Byer? Hotellrom? Restaurantbesøk? Nattelange transporter? Myggstikk? Flip flops mistet? Ekle doer? Dager med håret i dult? Eller kanskje først og fremst gode reisekamerater!

(Bilde: Preben)

Hjem til venner og familie, vekk fra hele livet mitt i en ryggsekk. Hjem til et kjøleskap og butikker som selger mer enn potetgull, vekk fra billige restauranter (selv om jeg tror blandingen ville vært superb!)

Hjem til EN seng og ETT rom, med masse ting som er HJEM. (Det at jeg er overbevist om at det fortsatt er minusgrader hjemme får bare bli en positiv overraskelse når det viser seg å være rundt 15 graders varmeforskjell framfor 50 som det var på turen nedover...)

(alt dette er selvfølgelig HEMMELIG for Katrine som hadde reist i to og en halv måned før hun ble sendt med midtpånattenfly i natt, og selvfølgelig er midt i "jeg vil ikke hjem"-trassalderen. Superhemmelig. Jeg har ikke snakket om hjem i det hele tatt, tror jeg. Ikke sukket litt og sagt at jeg begynner å bli litt sliten av å reise, eller lyst litt ekstra opp ved tanken på å fly hjem. Nope. Holdt meg meget godt har jeg! Kanskje...)

Det har vært noen fantastiske siste dager på tur. Vi traff på verdens hyggeligste amerikaner som var like glad i lokal, indisk mat som oss og har hatt noen fantastiske gatemåltider, trasket Kuala Lumpur rundt - fantastisk å finne en utlending som synes at gåing ikke er absurd (New Yorker...), og skravlet til seine nattetimer sammen med to indere som så på oss som klin gærne da vi begynte å fortelle om våre India-eventyr. Det at Katrine kunne glitre til med litt Bollywood gossip gjorde dem ganske satt ut!

Så jeg forlater Asia med en skokk gode mnner - noen hakk mørkere på jordanskalaen enn da jeg ankom Malaysia for første gang...

Nå gleder jeg meg bare til å kunne benytte mine nye erfaringer i hytt og pine. Gjør dere klare til å få høre om Helgas reise LITT for mange ganger.

"Joda, da JEG lå på murgulvet hos urbefolkningen på Sri Lanka..."

"Mmm, ståtoaletter på indisk skrangletog er fine greier"

"Bangkok/Kuala Lumpur/New Dehli/Phnom Penh/Penang/Kandy/Siem Reap/Negombo/Unawatuna/Mumbai/Chiang Mai/Kuta/Gili ja, ja DER er det fint gett!"

"Nåja, det å presse syv mennesker inn i en indisk tuktuk vettu..."

"Jamen, da JEG tok nattbusser i India/Thailand/Vietnam/Malaysia..."

"Moonsoon regn, ja. Da blir man våt kan du si."

"Hvordan dusje i en dusj som er plassert over doen, sa du?"

"Pruting, ja.... det er jeg strengt tatt ennå ikke spesielt god på"

"Bilde?? Med meg?? Ja det skal du få du pittelille asiater! Bedre det enn å bare stryke meg på armen idet jeg går forbi"

"Kaffe? JA den skal være varm! (idiooot)"

"JAA jeg kan spise med pinner selv om jeg er hvit!"

"Åh, DET tempelet er fint det! (Husket jeg riktig tempel nå??)"

HURRA FOR ASIA OG BRA FOLK!

Sydenferietendenser

2011-06-17T17:23:00.001+01:00

Om vi (heldigvis) ikke har reist etter Lonely Planets "Thailand - islands and beaches", så har vi nå klart å finne noen av dem allikevel - heldigvis (vi trenger brunfarge å vise til ved hjemkomst)

Og i rekken "bilder på blogg som er ment til å gjøre deg misunnelig, spesielt siden Helga håper at det styrtregner hjemme akkurat når du leser dette siden Helga er litt skadefro", så må du nå lide deg igjennom et lite utvalg av sol og sommer og hvite strender. Bare hyggelig. Takk meg ved en senere anledning!

Thailands øyer kan ganske kjapt deles inn i "partyøyer" og "strandparadis, men egentlig litt partyøy også"-øyer. Sånn rundt regna. "Buckets" selges på hvert gatehjørne, ladyboys er nesten like utbredt, og en strandfest uten flammesjonglering er tydeligvis en dårlig fest.

Ko Phangan går definitivt under den første kategorien, med sine kjente fullmånefester. Vi fikk med oss en halvmånefest som gav oss sterke assosiasjoner til russefeiring - klin gærne folk som er hakket for glade i selvlysende maling (det skal sies at jeg etter en liten malingskrig strengt tatt var en av de verst malte... wops)

Men endel av øyhoppinga er jo også transporten. En skulle tro at Thailands største turistmagneter hadde et visst system for å få fraktet dumme turister mellom øyene, og et system har de - det er bare så himla forvirrende! Å bli hevet inn i taxi etter taxi, med beskjeder i hytt og pine om hvor og når og hvorfor transporten tar deg videre (eller ingen beskjeder, noe som strengt tatt er gjengangeren) er en smule frustrerende. Men man får jo ta det med godt mot! Det å komme seg fra vestkyst til østkyst tok for eksempel 19 timer - inkludert en nattbåt med thailave tak (vi så faktisk noen som gikk oppreist! Ha), løvtynne madrasser tett i tett (som heldigvis var langt fra oppfylt), og i begynnelsen bølger som gjorde at hodet ufrivillig løftet seg fra puten. En god natts søvn!

Men strandliv tar også slutt, turen vår går ubønnhørlig mot slutten. Kuala Lumpur er siste stopp før vi flyr (med hvert vårt fly!) hjem til kjente trakter. Men før man tar farvel med Asia må man få en siste dose av backpacker-livet, så idag hadde vi kaffe på Starbucks med innkjøpte lokale frukter fra Chinatown. Min nye yndlingsfrukt aner jeg ikke hva heter og den så fryktelig skummel ut - men god var den!

Vi har en egen evne til å havne på de mest fancy kjøpesentrene. Og bli der. Denne gangen ble det shopping under Petronas Towers. Heldigvis, kanskje, har jeg et ganske stramt grep over lommeboka for tiden og klarte å unngå storhandelen. Score! Men det som gjorde dagen var vår fantastiske oppdagelse av "The Norwegian Sandwich Company". Vi brukte hele bestillingen, måltidet og tiden etterpå til å forundre oss over hva som gjør at en malay (ja, vi måtte spørre om det var norskeid, noe det ikke var) til å starte opp sitt lille, norske sandwichkompani som solgte "Oslo Crispy Vegie", "Stavanger Spring Yoghurt" og "Wholemeal Trondheim Tuna Supreme". Det norskimpoterte melet til brødet smakte meget godt!

Jeg får smøre meg med litt mer tålmodighet før det blir "ekte vare". Tre dager så kommer jeg!

Hjem=)

Livet leves best i Thailand

2011-06-04T16:24:00.002+01:00

Ett eller annet sted på veien mellom Ho Chi Minh og Bangkok ble jeg plutselig et luksusdyr.

Ekte luksusglede!

Forandringen kom brått og overraskende etter fem måneder på reisefot med lite skift og varierende hotell, do og dusjstandarder. Men noen ganger lønner det seg å ha venninner med snille foreldre! Ekstremt snille foreldre som mener at datter med venninne fortjener tre netter på fintfintfint hotell i Bangkok. Og tro meg vi satte pris på det. Etter farlig mange dager uten en dusj (den var så ekkel i Ho Chi Minh, så vi bare unngikk den...), svette sightseeingdager, håret i dult, ingen sminke og svære sekker så vi ikke akkurat ut som standard luksushotellgjestene, men vi adopterte raskt stilen.

Problemet er at når man har fått smaken på luksus så vil mye ha mer. Og Bangkok er et pengesluk. Wops. Men man må jo bare omfavne det, og la kjøpesentrene sluke en hel!

Eller så kan man gå på luksuskino! Gleden var stor da det viste seg at popcorn og brus mot all formodning var inkludert i billetten. Dessuten hadde vi akkurat gått til innkjøp av 6(!) cupcakes...

Så gikk turen videre nordover til Chiang Mai. Der skulle vi aktiviseres! Så vi løp fra den ene aktiviteten til den neste, og ble nesten litt hekta på ekstremsport etter å ha raftet og vært festet inni en svær ball som trillet 100 meter - Xorbing var SÆRT, men utrolig morsomt!

Vi angrer bare på at det ikke ble tid til mer massasje - det er dobbelt så dyrt i sør!

Avkjøling etter timevis i jungelen, trekking i Chiang Mai

Etter ukesvis med byliv hørte jeg stranda kalle. Syd-thailand ropte ganske så høyt på meg, og vi har bestemt at de siste ukene av reisen vår skal stå i sydenferiens tegn. Så etter to netter tilbrakt på buss har vi ankommet Ko Tao, strand, barer, restauranter og bassenger. Man kan jo ikke komme hjem "bleik" etter 6 måneder på tur, så det blir full solingsprioritet fra nå av!

Og bare for å klage litt så er vannet her er i overkant varmt. Det er ikke avkjølende! Men til gjengjeld kan man sitte på stranda og se sola gå ned... nydelig!

Planen for morgendagen er å finne øyas fineste strender med scooter! Gleder meg, men håper jeg klarer å holde meg på venstre side av veien...

Vietnam - the teen way!

2011-05-20T19:06:00.002+01:00

Take-away pizza, alt for mye godteri og Glee på programmet!

Ok. Det må fram i lyset.

Vi har gått tilbake til tenårene!

Jeg spiller på team Jacob (hvilken idiot er forelsket i en iskald bleikfis som gir deg pustestopp og som er like kjedelig som den greske statuen han visst nok ligner på? Andre boka med minst mulig Edward slo eneren ned i støvlene...) og den tredje episoden av Glee - i dag! - ble akkurat avsluttet. Vi hadde rusbrusfest med boyband og Spice Girls for å feire gjenforeningen med våre bortkomne sekker (Katrine og jeg gjorde noen minneverdige opptredner av "If I let you go" og "Everytime") og vi shopper 100% hodeløst.

Britene våre (fra Indiafølget) var HELT med på
rusbrusfeiring!

Julaften-bursdag-overraskelsesfest! En skulle ikke tro
det var mulig å bli så glad for å få tilbake skitne klær...

Men ellers er Vietnam fint altså! Jeg lover.

I Hoi An har de rundt 200 skreddere. Det er en ganske liten by. Det er skreddere over alt, så det må jo prøves! Det var noen som tjente godt på oss der og tilsammen ble det vel rundt 15 kjoler på oss. Men det store oppdraget gav jeg meg livredd ut på - å skulle bestille THE dress til en annen enn meg selv er nervepirrende, og i rekken sitater jeg aldri trodde jeg skulle si har jeg nå "da har jeg kjøpt brudekjole, håper ikke det blir siste gang".

Vi nøt dagene på sykkelsetet (gratis utleie ved hotellet kan en like), god mat og alt for mange skredderbesøk.

Finn Willy.

Vi turister som aldri før, men jeg lover dyrt å hellig å aldri adoptere caps-stilen! Krokodiller har blitt "fisket", griser har løpt om kapp etter å ha blitt veddet på, templer har blitt beskuet, bombekratere blant templer har blitt beskuet, lokale håndarbeidere har blitt beundret, kommunistiske skilt har blitt måpt av og scooter-galsapen

har blitt grundig studert. Det kan ikke være mulig å ha flere scootere i et land uten at det eksploderer.

I Da Lat sto 17mai på programmet. Det er jo litt ensomt å være tre nordmenn uten flagg, pølser eller tog, men vi prøvde så godt vi kunne!

Vi "gikk i tog"...

... fikk kjøre bob-bane!

... fikk skutt med pil-og-bue! (legg merke til at vi har en liten i -, hvitt og blått på gang)

... fikk nynnet litt "ved fjord og fossefall"

... og ikke minst fikk vi spist den obligatoriske kroneisen!

Når jeg da fikk avsluttet kvelden over skype hos Farmor og Farfar på 17mai-allsang ble det ikke så aller verst allikevel.

De siste dagene har blitt tilbrakt i scooter-hovedstaden, Ho Chi Minh City. Her har vi endelig fått gjort noe nyttig og gått på historiske museer. Liv Randi og jeg fikk beskuet de underjordiske tunellene vietnameserene bodde i og kjempet fra under Vietnamkrigen, og Katrine og jeg har prøvd sortere våre egne kunnskaper om krigen på et museum som har glemt å få med bakgrunnsstoff, men som derimot er fullstappet av sterke bilder, kvalmende historier og grusomt store våpener.

Sterkt.

I morgen går turen videre til Thailand og Bangkok! Vi skal bare få shoppet litt til på markedet først...

Ready, set - backpack!

2011-05-14T13:49:00.000+01:00

Bengalore og Kochi, India
Bortskjemt! Det var det vi hadde blitt etter 15 dagers Indiaopphold med guide. Ordnet opp. Visste hvor ting var. Visste hvordan man busset, tok tuktuk og tog.

Vi skulle nattbusse til Bengalore. 12 timer. Visst nok med seng og air condition. Rene luksusen! Og det var en riktig så fin reise (utover det faktum at vi punkterte og at reisen tok 16 timer, men pytt). Problemet var å komme seg PÅ denne bussen. For fine busser har de i India, de har bare ikke helt infrastrukturen til å organisere dem!

Vel framme smilte vi! Sammen med vår
britiske følgesvenn

Vi tok taxi til der bussen skulle gå fra. Så fikk vi vite at det kom en shuttlebuss og hentet oss - et kvarter tidligere enn antatt. Den tok oss ut på landet. Til en enorm parkeringsplass med minst 30 busser. Det var mørkt. Ingen av bussene hadde navn med hvor de skulle gå. Ingen kunne svare noe når vi spurte. Systemet var at bussjåførene hylte ut endeplass idet den kjørte ut fra plassen. Det var flere som hylte ut Bengalore. Bare at ingen av dem var vår buss! De sa vi skulle vente. Men vi vet at indere kan late som om de vet noe når de egentlig ikke vet så vi prøvde så godt vi kunne å være klegger - henge rundt og prøve å ikke miste bussen. En virket som han hadde litt oversikt. Han ba oss vente BAK bussene. I skogholtet. Der stort sett bare hundene holdt til. Men det kan jo ikke nordmenn med sekker på både rygg og mage akseptere! Vi klegget enda mer. Trodde en liten stund at bussen hadde forlatt oss. Sto der med panikken skrevet i ansiktene. Litt vondt i magen. Mye forvirret. Altfor oppgitt.

Indere har ikke skjønt at nyttige skilt er nyttige (som for eksempel på busstasjoner...)
Derimot har de slike skilt:

Det beste med dette er jo at ingen setter opp et sånt skilt uten grunn, så på et tidspunkt må de jo ha tatt en gjest på fersken i å vaske klærne i do...

Ah, jeg kan leve lenge på den tanken.

Funny fact nummer to er at indere ikke kan lese kart!

Vi tok inn på et rom i Kochi der eieren var så snill å tegne opp hvor han bodde og hvor vi kunne gå for å komme til de ulike attraksjonene. Meget snilt, men ganske langt fra sannheten.

Han mente han bodde på firkanten. Etter å ha forvirret oss ut i gatene og ikke funnet noe av det vi burde ha funnet klarte vi å finne noen veiskilt i hvert fall (noe som ofte er godt gjort i India...) og fant ut at han nok bodde der fingeren peker! Enkel måte å forvirre alle turister som kommer innom!

Katrine nyter det lekre sengesettet på rommet. Det fortjente et peacetegn...

Katrine har også nå også bildebevis på at hun har vært der pepper'n gror! Nyttig i mange sammenhenger.

Vi overlevde India!

Vi har blitt tøffe i trafikken (og ikke minst ikke dødd i den), blitt tøffere prutere (om enn ikke sånn veldig bra) og tøffest på sightseeing.

Ingenting stjålet. Ingen lurt (sånn mer enn hvitingoverbetaling). Ingen alvorlige sykdommer. Puh...

Bagasjen, den forsvinner jo først i Vietnam selvfølgelig. Idet man trekker et lettelses sukk over at India gikk så fint...

I Ho Chi Minh eide vi plutselig bare det vi bar i henda. Med beskjeden om at bagasjen aldri har blitt registrert engang i Kuela Lumpur var det gretten stemning. Det skal vi ha!

Welcome to India!

2011-05-02T16:21:00.002+01:00

Dehli, India

Vi likte å bli plukket opp på Dehli flyplass av en mann som hadde Katrines navn på et skilt! Så kjørte vi på en hund. Det var ikke fullt så hyggelig.

Dagen etter lærte vi at det viktigste man kan gjøre i India er å se ut som man vet hvor man skal, og å se ut som man ikke opplever første dag i India. Hvis ikke er tuktuksjåførene i overkant kleggete.

Den ekte Katrina

Den "fake" KatrinE, omsvermet av fans

Jeg oppdaget også at jeg tydeligvis reiser sammen med en bollywoodstjerne. Det kom som en overraskelse. Men da den åttende (!) personen hadde kommet bort på en halvtime og ønsket bilder med reisekameraten min skjønte jeg at dette blir slitsomt.

Bilder har det blitt nok av for oss stakkars hvitinger. Vi liker dem som spør. Vi er ikke alltid like glad i dem som snikfotograferer, spesielt ved bassengkanten...

Heldigvis var redningen nær. Vårt reisefølge for de nærmeste femten dagene bestod av praktisk talt bare briter, pluss en mellom-amerikaner og en supermann-inder som guide. Fra nå av kalt Super-Harsh. Han hadde magiske krefter og dukket alltid opp det sekundet du lurte på hvor du var, hva du drev med og hvor ferden gikk videre. Meget praktisk.

Reisefølge. Her representert ved tre staute briter i en tuktuk.

Agra

Så gikk veien til Agra (den var til deg Mamma). En ganske brun by med noen fantastiske byggverk.

Høydepunktet var naturlig nok Taj Mahal. For et fantastisk vakkert bygg. På tross av horder av folk ble man aldri lei av å bare stirre på denne luftspeilingen (som jeg var overbevist om at det var).

Dette er min absolutte favoritt av folk som har ønsket bilde med oss. Hele familien var mye mer opptatt av å ta bilder med oss enn Taj Mahal. Prioriteringer. Prioriteringer...

Jaipur

Turen gikk videre til Jaipur, "den rosa byen". Der vi fikk kjent på det indiske, hektiske marketslivet. Og spilt bordtennis;)

Og sett masse flotte byggverk (gjenganger. Er det en ting de kan i India, så er det arkitektur)

Pushkar

I løpet av den seks timer lange lokalbussturen til Pushkar rakk jeg å bli febersyk. Upraktisk. Jeg har kommet fram til at det nok var heteslag - nærmere 40 varmegrader i knusktørr luft ble heftig selv etter tre måneder på farten. Så jeg lå og "fløy" i senga mens de andre sjekket ut byen.

Men det tok ikke så lang tid før jeg var på beina igjen!

Så gikk Katrine ned for telling. Et innsektsbitt på ankelen ble infisert og altfor vondt å gå på. Ikke spesielt morsomt å være langt fra norske leger nettopp når man trenger dem, men Katrine samlet sammen motet (og jeg var en vettskremt moralsk støtte) og vi endte opp med å besøke et indisk sykehus. Katrine fikk foreskrevet litt antibiotika og haltet rundt på tempelbesøk de nærmeste dagene. Det ser heldigvis ut til å ha gått bra, så nå krysser vi fingrene for at det var turens uflaks!

I Pushkar bar også ferden ut på kamelsafari - i riktig bekledning. Det var min tredje gang (og absolutt lengste gang) på kamelryggen og jeg kan ikke si det er favorittdyret. Men det er jo herlig å duve gjennom Indias ørken allikevel!

Sang og dans rundt bålet hører selvfølgelig med. Mat grillet på kumøkk likedan!

Udaipur

Den vakreste byen vi har vært i er for meg Udaipur, på tross av at det visst nok er der de lokale prøver å lure deg aller mest. Trafikken var like vill som resten av India, og man sitter stort sett med hjertet konstant i halsen når tuktukene absolutt skal sette fartsrekorder rundt enhver sving og mellom kuer og fotgjengere. Når gamlebyen består av trange smug og mange bakker holder man ekstra godt fast. Men vi begynner å bli gode på india-stilen, og mestret kunststykket å få 7 personer i en tuktuk!

I Udaipur var det ikke bare sightseeing som stod på programmet - her skulle vi aktiviseres!

På kokkekurset i indisk matlaging ble jeg strengt tatt ikke så mye klokere, men det ble jo en god lunsj. Vi fikk henna-tatovering, og et lite kunststykke malt på neglene. Jeg fikk malt en elefant, mens et par av gutta endte opp med obskurde kama sutra-negler.

Ranakpur

Vi skranglebusset videre nedover landet og en dag ble tilbrakt på et øde hotell. Det kommer vel stort sett til å bli husket som gruppefesten. Det er jo artig med drikkeleker og nattbading i basseng, med påkrevd pyramidebygging. Discoen på hotellet har vel sjelden sett like ivrige dansere, og gruppa ble ristet tettere sammen. Koselig=)

Men det går jo ikke en dag uten sightseeing! Og templer har de på de merkeligste steder. Dette nydelige jain-tempelet hadde sin egen majestetiske ro. Igjen: indere KAN arkitektur!

Så satte vi oss på toget. Det 17 timer lange nattoget til Mumbai. Og det gikk strålende det! Vi fikk oss en lokal "thali"-middag, skravlet litt, og slo etterhvert opp sengene før en (i mitt tilfelle) overraskende god natts søvn. Ikke alle i gruppa var like heldige med hvordan magen hadde lyst til å oppføre seg på toget - men det er jo dessverre en litt for stor del av India-opphold...

Mumbai

Mumbai har vel stort sett alt av India blandet sammen i et salig sammensurum. Svære slumområder, skyskrapere, tiggere, majestetiske bygninger, templer, britisk arkitektur og heftig, men overrakskende rolig, trafikk. Vi splattet rundt på fiskemarkedet tidlig om morgenen, drakk en dyr (eller norskpriset som man også kan kalle det) cocktail på the Taj (terrormål i 2007, nå i overkant fancy for en skitten backpackergjeng) og tok en båt over til huleskulpturer av Shiva. Sightseeingpriser er noe for seg selv. Inngangspengene var beskjedne 10 rupies for indere, mens utlendinger måtte ut med 250 rupies. Ikke at det kan påståes å være hårreisende dyrt;)

Goa

Siste stoppested for gruppereisen var Goa, Indias sol- og strandstat. Vi har innsett at dette ikke er høysesongen for turisme i India. Det er rett og slett for varmt! Høysesong for indiske turister er det derimot -nå har sommerferien deres begynt. Dette innebar hoteller stappfulle av indiske turister som i en ganske voksen alder lekte veldig bråkete "pakkeleker" i bassenget mens de slo løs på det de kunne finne av bråkete gjenstander... Og da mener jeg selvfølgelig bare mennene. Damene holdt seg visst på hotellrommet der de passet på barna. Dersom vi badet var mennene kjappe med å finne fram kameraene som "tilfeldigvis" var rettet i vår retning.

Vi ble nok ikke sjarmert i senk av Goa, bortsett fra nattmarkedet deres! Det var det beste markedet jeg har vært på i Asia. Masse boder, cafèer, barer, fyrverkeri, live musikk, farger og god stemning. Det ble en fin siste kveld=)

Reisen videre har gått alene - og det har allerede bydd på sine utfordringer og opplevelser! Stay tuned ;)

Religionsstudier i Asia på 149760 minutter

2011-04-15T06:49:00.000+01:00

Flokken er borte.
Jeg savner flokken!

Eksamen er over. Eksamensfest er over. Avslutningsmiddag er over. Hadeklemrunde er over. Kompendiene er brent på grill. Tårer er grått - i massevis.

Elleve av oss dro inn til Bali, og ble tårevått vinket av gårde...

Rista sammen gjennom bussturer, måltider, romtrekninger, eksamenslesing, dovaner, dobbeltsenger, tidlige morgener, dype samtaler, speedtempling, sykdommer, sightseeing, gode klemmer, frustrasjoner, intern humor og latterkuler. Hva har vi ikke opplevd?

Hotellets grill fikk kjørt seg da 150 kompendier skulle brennes! Det er ikke alle idèer som er like godt uttenkt på forhånd...

Eksamen innebar åpen romløsning der vindkastene helst skulle holde seg unna besvarelsene, musikk fra de to nærmeste strandbarene som bare var pittelitt irriterende, et bønnerop/karaokesynging (vi er ikke helt sikre) fra like unna, svensker som søkte regnly på restauranten over der de beskuet oss, en katt som ønsket kos, og en lærer som tok opp baguettbestilling til lunsj. Jeg tror vi tar førstepremien for UiAs særeste eksamensforhold!

Eksamensfest innebar reggae (sjokk!), og avslutningsfest innebar mye rart.
Vi fikk alle våre velplasserte kåringer, og det lille vi ikke visste om hverandre på forhånd ble avslørt under lek. Det er rart hva folk vil innrømme for å samle poeng til laget...
... en som har gått inn i et tempel selv om hun hadde mensen
... en som har sovnet på forelesning
... en som har lest hele pensum (Levi var den eneste som kunne skilte med den)
... en som har kysset tre eller mer på turen
... en som er irriterende

Godt å vite!

Inki, Minda og jeg hurtiglagde også en meget vellykket og strålende (om jeg får si det selv;) "Religionsstudier i Asia på 5 minutter". Ingen hemninger å finne når restauranteiere og -gjester lurer på hva søren vi bedriver under restaurantmiddag - er ikke litt skuespill en naturlig del av kvelden? Og Maria skal få kudus for å solosynge "Negaraku". Bøyer meg i støvet!

Godgjengen!

Tusen tusen takk for en strålende tur!

Gode 149760 minutter;)

I skrivende stund befinner jeg meg på flyplassen (nærmere bestemt Starbucks) i Kuala Lumpur. I kveld møtes jeg og Katrine i New Dehli. We're going to India! Jeg har plutselig litt reisefeber igjen - dette skal bli spennende. Nå begynner ferien, backpackingen og fiksingen på egenhånd. Vi lover å passe på oss selv!

Kjære Pappa

2011-04-13T07:11:00.000+01:00

I dag er det fem år siden hjertet ditt brått sluttet å slå.
13 april 2006 er risset svart inn i stein.

Jeg savner deg fortsatt like mye. Kanskje litt mer, for filmen tar aldri slutt.
Vi må stadig lage nye scener, og ved jevne mellomrom mangler det en rolle. Vi omskriver historien hver dag, og det har blitt en strålende historie! Men flaksende rundt på verdenskartet, med et liv jeg nesten misunner meg selv, tar jeg meg også i å skrive den historien som aldri ble.

Du hadde ringt kjedelig ofte, og pratet om ingenting. Slik du gjorde hver dag, selv når vi så hverandre en time senere.
Du hadde overkokt eller underkokt risen i det uendelige. Du ville ha likt porsjonspakningene!
Du hadde elsket familiesammenkomster i det stille. Trygt og rolig smilt over at storfamilien på forunderlig vis hadde klart å samle seg under samme tak, om enn bare for en time før noen måtte løpe videre.
Du hadde fulgt med, sendt linker, oppmuntringer og bekymringer. Du hadde elsket at jeg var ute på reise, og fulgt hvert skritt jeg tok. May the road rise to meet you.

Du hadde trygt vært der. Du trengte bare å være der, fordi du ville være der.

En klassiker innenfor stilsans! 1993 var kanskje ikke helt heldig...

Jeg er redd for å glemme, men det kan være vondt å huske. Dine siste pust forandret noe i meg for alltid. Det er vondt å miste. Men det er også godt å stille la tankene styre.

Sorgen er havet. Bølger skyller stadig i land, og trekker. Kunsten er å finne balansen. Bakkekontakten. Dersom havet hadde omsluttet meg hadde jeg druknet. Men det finnes en overflate, et sted å puste. Et sted å flyte i sorgen, mens lydene er dempet, der strømmene trekker mens vannet danser. Uendelig foranderlig.

Tidevannet ber ikke om lov.
Det snur.

Fem år som har forandret meg. Fem år som har vært de beste hittil. Fem år som er en evighet og et øyeblikk. Det er en del av meg, en viktig del av meg, som jeg har vokst på.
Jeg har ikke blitt flinkere til å fortelle dem jeg er glad i at jeg er glad i dem. Jeg har ikke blitt flinkere til å takle andres nedturer, eller til å si ifra når jeg kunne ha trengt noen å snakke med. Men jeg har blitt flinkere til å se. Også det jeg ikke vil se. Og jeg må innse at jeg har blitt sterk. Sterk nok til å skille det viktige fra det uviktige. Sterk nok til å stå for det jeg står for. Trygg i troen på at familien er min ryggrad nummer to.

Kjære Pappa,

jeg har blitt 23, utdannet lærer og ser at jeg stadig blir likere deg.

Der konfirmasjonsbildet av deg var den mannlige utgaven av mitt, er student-Helga like glad i familiesammenkomster, like lite sint, har like tørr humor og er like opptatt av å ha det bra!

Jeg skulle ønske jeg ble kjent med deg som voksen.
Jeg skulle ønske jeg hadde pappas armkrok og din stille trygghet.
Jeg kommer til å savne deg igjen. Og igjen.

Sorgen forsvinner ikke. Sorgen blir stille.

Les gjerne også Until we meet again fra desember, eller Kristins blogg fra 2007, som alltid får tårene til å renne hos meg...

Idyller

2011-04-05T16:20:00.001+01:00

Den ENE stranda på Bali som ikke var fullstappet av søppel!

Lombok, Indonesia

Helga har vært dårlig på oppdatering. Helga beklager. Helga oppsummerer!

Jeg brukte gårsnatta på å drepe maur. Inntil strømmen gikk. Da ble jeg mer opptatt av krafselyden i matplastposen, og den klamme, klamme lufta etter at vifta hadde sluttet å snurre. Så da reiste jeg meg opp, lyste litt rundt med mobilen og åpnet døra for å trekke litt frisk luft.

Romvenninne 1 skremt. Check! Hun trodde nemlig jeg gikk i søvne.

Ha, her så jeg brun ut gett!

Men etter å ha lagt meg ned igjen på madrassen på gulvet, skvist tre maur i myggnettingen, sørget for at myggnettingen gikk rundt hele senga og prøvd å slutte å tenke på den skumle katten som satt alt for stille på terrassen, sovnet jeg. Jeg våknet av at jeg skrek "å nei!"

Romvenninne 2 skremt. Check! Men det er mer forståelig, jeg skremte jo meg selv og.

Neste natt får jeg høre at en annen fire hytter unna hadde hørt en som ropte "HJELP, HJELP" midt på natta. Det var visst meg, ble jeg opplyst av en tredje romvenninne. Wops.

Sjarmen har de inne her! Jeg elsker terrassene med madrasser og puter på gulvet, og hengekøyene. Vi er dessuten heldige som har tak på doen. Og dør... for det har ikke økonomiklasse. De har en dobbeltseng på 1,20, bordvifte, ingen dør og stådo. Knis, fnis!

Nå vant jeg akkurat en sjakkrunde. Det liker jeg! En annen aktivitet som jeg også likte var badeland! Fire av oss tilbrakte en kort ettermiddag i badeland i Kuta (fulle-skandinaviske-ungdommer-som later-som-de-studerer-byen) på Bali. Noe så morsomt skal du lete lenge etter. Alle skliene var mye skumlere enn hva de så ut til, og jeg fikk vondt i halsen av å skrike!

Det kan også opplyses om at det er veldig koselig å ha familiesammenkomst på Skype. Etter en mislykket (men koselig) samtale med to søstre der vi etterhvert kom fram til at jeg hang 10 sekunder på etterskudd og datt ut hvert tredje minutt ("nå hører jeg... ehhh, hører du?... hallo??...) fikk jeg meg litt bedre nett dagen etter! Utrolig koselig, på tross av at firstemt sang ikke fungerte...

Ellers har folket startet eksamenslesing, noe som bare betyr en ting: Det er snart over!
Det er jo full folkehøyskoleoppløsningsfølelse igjen! Men, det er jo heldigvis ikke helt over. Katrine setter seg på flyet og vi møtes i India for to måneders backpacking. Hurra!

Takk for støtten etter forrige innlegg, det har vært en utrolig interessant, om muligens dyrekjøpt, erfaring å få med seg. I går hadde vi framlegg om oppgaven og fikk hele klassen til å riste løs nede ved sjøen. Det var et herlig syn! Alle hemninger har visst forsvunnet for lenge siden...

If you don’t stand for something, you’ll fall for anything

2011-03-26T10:38:00.001Z

Tårene siler nedover kinnene uten at jeg egentlig klarer å si hvorfor, det gnager i brystet, kroppen stritter imot, mens det rundt står seksti andre og rister løs, faller om, detter sammen i latterkrampe, brekker seg eller går ut for å putte mer tobakk under leppa. Dersom jeg setter meg ned kommer det noen bort for å oppmuntre til å fortsette, når de ser tårene sier de det er flott og at jeg burde si takk, når jeg sier jeg har hjemlengsel og føler meg liten mener de det er hjernen min som spiller meg et puss. Hele min reaksjon er visst bare en del av prosessen.

Dette var mitt liv i går formiddag.

Over to dager har jeg blitt kjent med grunnleggende verdier i meg selv. Det er det jeg kommer til å si takk for. Det er det som kommer til å sitte igjen.

Bakgrunn: I løpet av studiet skal vi to og to skrive en oppgave om ulike religiøse emner. Jeg og Liv Randi valgte tidlig å skrive om den alternative, nyreligiøse guruen Ratu Bagus på Bali. To dager før hele klassen skulle av sted for å observere hans “shaking” (ristende meditasjon?) fikk vi vite at de ikke lenger tok imot noen som ikke ønsket å være der i fem hele dager. Vi kom da i en liten knipe, for oppgaven skulle være basert på intervju. Så vi hev oss uti det. Jeg og Liv Randi tok turen alene, skrev oss inn for et fem dagers shaking retreat, og håpet på å kunne observere, ta del, snakke med folk og komme under huden på dette fenomenet. Det ble tøft.
Jeg er skeptisk av natur. Idet jeg går inn portene vet jeg at min største sperre er at jeg er lite åpen for spiritualitet og religion. Jeg har i mange år slitt med å finne ut om jeg selv klarer å ta til meg barndomskristentroen min, og er grunnleggende skeptisk til alt som har med overnaturlige fenomener å gjøre. Det ble derfor sterkt når jeg i møte med den tøffeste psykiske utfordringen jeg har vært utsatt for på lenge reagerte med å be.
Jeg ba for første gang på kanskje sju år.

Kjære Gud, ta hånden min

Slipp den aldri ut av din

Led meg på din vei i dag

Gjør meg trygg og god og glad

Uten å skjønne hvorfor situasjonen ble så sterk begynte den gamle nattasangen å surre i hodet. Og jeg visste bare at alt var feil. Jeg måtte ut. Noe dypt inni meg reagerte før hjernen min hang med i svingene.

Sterke historier og bra mennesker møtte vi mye av. En overvekt av vestlige fra Australia og England, og noen fra mellom-europa preget gruppa. 50 mennesker bodde der i kortere eller lengre perioder. De fleste hadde vært gjennom mange ulike alternative grupperinger tidligere, hadde et verdensbilde som gjerne inkluderte gjenfødelser og auraer, med energi som et sentralt stikkord. Vi får høre sterke helbredelseshistorier, noen har kommet seg gjennom sterke depresjoner og alles liv har fått en helt ny dimensjon.

Opplegget gikk ut på at de tre ganger om dagen i to timers bolker (ja, det blir til sammen seks timer om dagen!) står i et stort rom, vendt mot store bilder av guruen sin, som har direkte kontakt med den elektriske Energien, og rister på hele kroppen. Målet er å komme i kontakt med Energien som da tar over og du kommer i en medativ tilstand. Risting er den eneste måten å komme i kontakt med sjelen på! Det tar litt tid før vi ordentlig får grep om dette. Målet er å plassere sjelen som konge over kroppen framfor sinnet. Slutt å tenk! Gjør!

Ikke la deg lure av tankene dine!
Skepsisen du har er bare tankene dine!
Tårene som kommer er bare gamle ting som kommer opp!
Ikke les, ikke vurder, ikke bruk hodet - sjelen er alt som er viktig.
Opplevelsen er alt som er viktig.

Målet er å være glad. For sjelen er alltid glad, sjelen vil deg alltid godt. Og den eneste måten å få dette til på er å søke kontakt med Energien, gjennom guruen. Eller bilder av ham. Eller medaljonger han har laget. Eller drikke vann han har puttet fingeren sin oppi slik at vannet har fått hans energi.

Jeg er helt med på at det å le og være glad er strålende! Det er flott å ikke la seg kue av negative tanker. Det er flott å kunne meditere seg selv til bedre selvbilde og å si positive ting til seg selv. Under første økt ser jeg først og fremst folk som mediterer, og kanskje (hvis jeg i det hele tatt klarer å være littegranne åpen for det), kommer i en slags transe. Jeg tenker at det kommer til å bli tungt fysisk å skulle riste seks timer daglig i fem dager, men at dette er noe jeg kan stå utenfor rent psykisk.

Fra andre shaking begynner det å bli vanskelige. Jeg sover dårlig, jeg får tilbake den samme hjemlengselfølelsen som jeg ikke har hatt siden jeg var tolv, jeg føler meg like utenfor og alene som fjortenåringshelga uten sine nærmeste venner rundt seg. Er dette bare en reaksjon på å være i en så annerledes situasjon, med mennesker som har et så mye mer alternativt syn?

Tredje shake fører med seg bønn. Det synes jeg er såpass rart at jeg nesten blir litt oppløftet av det.

Fjerde shake er to lange, lange timer der jeg ikke lenger orker å tenke på noen ting. Så legger jeg meg og sover, og våkner opp til en tung dag.

Femte shake gråter jeg meg gjennom. Hva har skjedd? Jeg har tydeligvis mistet alle sperrer for å gråte foran bare fremmede, og vet at alle tror jeg har mottatt Energien. Jeg må ha kontroll. Jeg må kunne tenke. Jeg må kunne støtte meg på kunnskap. Jeg må kunne være skeptisk. Jeg må kunne si at en følelse er en følelse og få godkjenning for det.

Jeg tenker. Derfor er jeg.

Er det EN ting jeg kan stå for er det min egen kritiske sans. Men her er det stikk motsatt. Du skal være dum. Du er dum. Du tenker. Du er ikke fri som de andre. Du er fanget i deg selv. Sjelen din er fanget. Det eneste du kan gjøre er å riste hele kroppen, og gi deg helt hen. Hvis du har reaksjoner i form av tårer, oppkast, diare, forkjølelse, vondt i kroppen eller andre ting er det strålende. Det er en del av prosessen. Hvis du ønsker å dra hjem er det helt naturlig. De kaller det å rømme. Hvis du føler dette ikke er noe for deg tenker du for mye. Bare gi deg hen….

DERFOR reagerte jeg. Dybden av det skjønte jeg først i ettertid. Midt i det var det vanskeligere å forstå tyngden av dogmatikken. De var for dyktige retorikere. Det hørtes for bra ut.
Men noe i meg visste hva jeg står for.

Vi brøt. Etter to dager satt vi begge to med tårer nedover kinnene og visste at dette ikke gikk. For to statskirkevante, norske universitetsstudenter som støtter seg litt for mye på sitt eget hode ble det første møte med sterk karismatisk, sektlignende praksiser og gurudyrkelse en dyptgående opplevelse. Vi lo igjen. Idet vi hadde bestemt oss for å dra, trakk vi på smilebåndene og innså at vi ikke hadde hatt humor på to dager.

Da vi dro lovte jeg at jeg ikke skulle spre negative ting om tankegangen. Vi hadde snakket med så mange bra mennesker som jeg ikke ønsker å håne. Vi hadde blitt møtt av en så stor gjestfrihet og hadde blitt mer åpne for at NOE kan finnes der ute.

Jeg klarer ikke holde det jeg lovet.

Beklager.

For å se youtubefilm om opplegget Trykk her=)

(Jeg må for ordens skyld nevne at lærer Levi på ingen måte tvang oss til oppholdet. Dette var noe to voksne mennesker selv bestemte oss for å gjøre, uten å vite hvilken sektlignende praksis vi var på vei inn i. Det å finne ut om dogmatikken og praksisen er veldig vanskelig utenfra, og når studentgruppa har vært der tidligere har de ikke sett og opplevd denne delen av praksisen som gjorde dette uutholdelig for oss.

Og jeg må også nevne at det går bra. Men jeg har et behov for å også få det ut. Derfor denne enormt lange teksten. sorry;)

Artig religion

2011-03-22T17:28:00.000Z

Ubud, Bali, Indonesia

Religion er så mangt! Det blir vel konklusjonen på studiet.

Det er så mange søte religionsutøvere!

Nonnene med ropert var et lite høydepunkt der. Det finnes ingen som høres bedre av å plassere en skurrete tingest foran munnen, beklager, men godt forsøk! Meget skjønne i strikkeluer.

Denne jenta lager og ofrer 80 (!) chananger hver dag. Vi fikk se henne lage en, og det tok 5 minutter. Så mye av arbeidsdagen i hotellbransjen går til ofring - mange dører, mange chananger!

Presten som gikk og snacket litt av offerskålene var et annet høydepunkt, men jeg fikk ikke fanget det på kamera. Trist.

I Thailand kan de templer. Det skal de ha. Masse gull! Masse, masse masse gull! Og en liten emerald-Buddha som må skiftes klær på av kongen tre ganger årlig (nå har han sommerklærne på). Jeg synes den 46 meter lange gullbelagte Buddhaen noen hundre meter unna var hakket mer imponerende, men mini-Buddhaen på 47 cm var visst viktigt!

Anne koste seg med å bli spådd litt også. Jeg synes alvorligheten til spåmannen og humøret til tolken var best!

Fremtiden er visst lys. Enda godt det!

De minste religionsutøverene er og blir de beste. Denne lille sjarmøren fikk leke seg i det hellige vannet på Bali. Der var det noe for alle - de voksne utførte ritualer, mens barna var i badeland. Ypperlig!

Det er en viss mulighet for at jeg stikker avgårde på "shaking retreat" med Ratu Bagus i morgen.

I så fall har jeg vel ennå ikke sett merkelig religionsutøvelse... Fortsettelse følger

Og sånn går nå dagene

2011-03-14T09:34:00.001Z

Chiang Mai, Thailand

Igår var en av de dagene der jeg misunnet meg selv. Og det er jo fint!

Vi trippet rundt i Tiger Kingdom og fikk komme inn til både store og små tigre. En fantastisk opplevelse å få klappe de mektige dyrene. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke var redd... Det var rett og slett bare gøy!

Jeg innser det er mulig å tro at denne er helt neddopet, men bare minutter før hev den seg rundt i lekeslossing sammen med de andre valpene. De påstod hardt at dyrene ikke var dopet men bare mette og vant til dette, og jeg er tilbøyelig til å tro dem - de virket veldig oppmerksomme og lekne.

Du skal lete lenge etter vakrere dyr!

Men dette var jo bare slutten på en strålende dag, tross alt! Vi hadde allerede ridd på elefanter, sett på elefantshow, seilt nedover elva på bambusflåter og sittet i oksekjerre.

Vi fikk også med oss en liten stamme fra Burma som forlenger halsene sine med tunge ringer. Hun til venstre var bare nydelig, mens hun til høyre holder rekorden. 5 kilo rundt nakken!

Etter alle anstrengelsene var det strålende å dra ut og spise herlig, meksikansk mat, før jeg og en annen syntes dagen burde rundes av med en times facial, og trasking på søndagsmarkedet etterpå.

Slik driver vi studier her i Asia, oh yes;)

Vakre, lille landet

2011-03-10T11:41:00.002Z

Årets reisetips er å skrape sammen lommepengene og sette seg på første fly til Kambodsja!

På tross av to dager tilbrakt med feber stirrende inn i en hotellvegg der free cell og nrk nett-tv reddet meg fra kjedsomhetens død rakk jeg å bli ordentlig glad i dette lille landet. Jeg hadde ikke klart å opparbeide meg noen ordentlige forventninger før vi var der, men vi var alle enige om at dette var turens så langt største overraskelse! For et nydelig land!

Jeg fikk muligheten til å være med ut til en liten landsby og besøke en familie der, og det syntes visst hele storfamilien var superstas! De troppet opp i haugesvis for å se oss tre hvitinger, og 20 unger mellom to og seks år vinket energisk og hang seg bakpå tuktuken idet vi trillet inn på tunet. Denne lille snuppa tok demontrativt tak i hånda mi, og synes aldri det gikk av moten å bli tatt bilde av - det gjalt foresten alle 20... (gjett hvem som sitter med alt for mange bra bilder av småkambodsjanere som gjør peace-tegn til kameraet?)

Dersom du noen sinne skulle få spørsmålet i TP om hvor verdens største religiøse byggverk ligger (eller trenger noen fjerne facts å briefe med), så kan du glitre med å vite at det ligge i Kambodsja. Ankor Wat ble bygget på slutten av 1100-tallet og slår enhver katedral ned i støvlene når det kommer til størrelse. Mektige greier - og landets store stolthet. Dersom TP skulle være skikkelig tricky og spørre deg om hvilket flagg som er det eneste i verden med et menneskeskapt symbol i flagget - så vet du det og. Ankor Wat pryder også flagget.

Men selve Ankor Wat er bare ett av mange hundre steintempler i området. Og etter min mening befinner verdens kuleste tempel seg like ved. Naturen har tatt over. Røttene slynger seg gjennom rundt og over templet. Steiner har rast og trær stikker opp - intet gullkantet templer klarer å slå denne opplevelsen!

I følge LonelyPlanet-guiden min kan man tilbringe en uke inne på området. Jeg tror det hadde blitt litt heftig, men litt lengre tid enn "speed-templingen" vår kunne vi kanskje hatt.

Et tempel med svære ansikter var jo også ganske artig. De var ikke helt sikre på om det skulle forestille kongen eller Buddha. Jaja, slikt skjer.

Så hvis det frister med nærmere 40 grader, kultur, historie, massasje - og ikke minst de beste restaurantene og utestedene - make the next flight to Cambodia=)

Vennligst ikke tråkk over massegravene

2011-03-06T04:07:00.000Z

Phnom Penh, Kambodsja

Jeg er kvalm. Det burde vært ting som er for grusomt til å være sant, men jeg vet ikke lenger.

Treet som ble brukt for å slå i hjel småbarn foran øynene på mødrene deres står rett bak meg, mens jeg prøver å la være å tråkke på klesrestene som stikker opp fra bakken sammen med knokler, og foran hodeskaller utstilt i ti etasjer klarer jeg ikke lenger holde tilbake tårene. Tusener slått i hjel med bambusstokker, for å spare ammunisjon.

Torturredskaper av gamle paraplyer, spader og bildeler, torturbenker og rader på rader med redde øyne som stirrer inn i kameraet før de skal se døden i hvitøyet. Torturert til de oppgav navnet på andre “fiender av regimet”.

Utenfor torturfengslet “S-21” sitter det en mann og selger selvbiografien sin.

Dette er en av sju. En av sju som overlevde. En av 20.000 som kom inn, og en av sju som kom ut. En av to som fremdeles er i live. Han smiler. Jeg er kvalm.

Det har vært to sterke dager, og enda to står på programmet. Jeg har lest en bok skrevet av en kambodsjaner som nå bor i Vennesla - “Overleve“. Idet vi kjører inn i hovedstaden leser jeg beskrivelser fra tredve år tilbake i tid. Om et land i grus, et land fullt av døde, døende og paranoide mennesker. Et kommunistsamfunn uten sidestykke, et torturhelvete, et arbeidshelvete - et sosialt eksperiment. Det får ikke lov til å være sant! Jeg nekter. Hvordan de tømte byen for to millioner mennesker på en dag, hvordan de lot dem gå i månedsvis uten å vite hvor de skulle, gav dem en spiseskje ris om dagen, lot dem arbeide til de stupte, sultet i hjel, ble anklaget for å være fiender av regimet og sendt til torturfengsler eller klarte å ta livet av seg. Hvordan familier ble splittet for å bryte alle bånd, hvordan alle intellektuelle, alle med langt hår, alle som gikk litt for sakte, alle med utdannelse, alle som kunne lese og skrive ble slaktet.

1,7 millioner. 25% av befolkningen.

Drept i løpet av 3 år, 8 måneder og 20 dager.

Det er ikke lenge siden. 40% av dagens Kambodsja består av barn under 16 år. Guiden i fengslet viser oss beina - banket opp og skadet for alltid av Røde Khmer-soldater som smurte chili i sårene for å gjøre det verre. Begge foreldrene og en bror og søster ble drept. Alle har sterke historier.

Den unge guiden på “the Killing Fields”, dødsmarkene, forteller foran et lydhørt publikum som knapt orker å puste om mødrene som ble kledt nakne og tvunget til å se på barna bli slengt inn i trær eller hevet opp i lufta og skutt, før de ble gravlagt sammen i massegraver. Og hans politiske budskap er også sterkt. Kambodsja var medlem av FN. De var nøytrale men ble teppebombet av USA under Vietnamkrigen - flere bomber enn de allierte slapp under hele andre verdenskrig! Det internasjonale samfunnet lot det skje. Røde Khmer ble støttet av det internasjonale samfunnet i det mest ekstreme folkemordet som har funnet sted i forrige århundre. Jeg sitter igjen med en ekkel følelse av at mye kan skje, også i dag. Hvem tar ansvaret for å gripe inn?

I kambodsjansk skole lærer de ikke om sin egen historie. Tidligere Røde Khmer soldater og ofre bor side om side. De har fokuset på fred.

Så får vi heller ha fokuset på å ha øynene åpne.

Kontrastenes Kambodsja

2011-03-01T16:03:00.000Z

Siem Reap
Ja, du ser riktig. Ungene sitter i baljer.
Tigger.
Ungen i gult har akkurat tatt dagens bad i gjørmevannet, og ombord i båten er en provisorisk vugge for spedbarnet. Under dekk ligger slangen. "One dollar!"
De tigger.
Slik er hverdagen i den flytende byen.

Det stikker. Føles litt feil og litt riktig på en gang. Det har både sin sjarm, og sitt tragiske tilsnitt. Dette er ikke slummen, men det er milevis fra vårt eget hverdagsliv.

Byen flyter.

Under husene ales krokodiller opp, mens femåringene sitter i småbåter med slanger over skuldrene. Det stikker å snu ryggen til, men hvem får det egentlig bedre av at vi støtter opp under barnetigging?

Ja, man blir tvunget til å tenke. På fattigdom og materialisme, på hvordan både deres og vårt eget liv kan forbedres. Den flytende byen er en del av Kambodsjas befolkning som kjemper. Som overlever.

I dagene framover skal vi også bli kjent med den delen av landet som ikke fikk leve. Folkemordet i Kambodsja er et utrolig mørkt kapittel av den moderne verdenshistorien. Det skal bli tøft - men viktig - å stå midt i grusomhetene. Ingen har utryddet en større del av befolkningen - 25%, der skilter Pol Pot med rekorden.

Men,

jeg visste at jeg kom til å like Kambodsja det minuttet jeg kom ut av flyet. Varmen slo imot oss på verdens nydeligste, lille flyplass. Det blomstret. Et nydelig folk tok i mot oss.

Dagen startet på fin restaurant, videre avslappning på det idylliske hotellet, fortsatte ut til den flytende byen, gikk så på yummi indisk restaurant, og så på massasjestudio! Først ett - der både knær og albuer og føtter ble brukt aktivt på ryggen, men så fant vi ut på vei hjem at litt håndmassasje også hadde vært fint. Som tenkt, så utført!

Dette blir noen heftige dager. Blandt verdens største religiøse byggverk, tragedie og blomstrende liv. Vi skal nok få kjørt oss!

Living life in paradise

2011-02-23T13:24:00.000Z

Eksamen var glemt det øyeblikket den var over, og stranda kalte så herlig på oss. Vi lever latmannslivets dager og gir solkremen bein å gå på! Skravlekvelder på terrassen, bålbrenning av pensumkompendier (lette flyvekta...), og restaurantbesøk kan likes!

På søndag stod det "øyvandring" på programmet og flere av oss la friskt avgårde på det vi i vårt stille sinn tenkte ville minne om litt "øyhopping", men etter tre svette timer gjennom jungelen innså vi opplegget. Men det var godt å få rørt seg ordentlig og hive seg uti det krystallblå vannet etterpå! Litt komisk var det da vi innså at klokka var "kirketid" på søndagsmorgenen, og vi ironisk bad lærer Levi (med presteutdannelse) holde yndlingsprekenen sin. Det ble en svett affære, med prest i bar overkropp og menighet i bikini. Treminuttersprekener kan duge!

Som et lite PS kan det nevnes at vi faktisk har ganske mye skole også, sånn i tilfelle du sitter med en følelse at vi driver dank (en følelse jeg aldri kan se hvor du har fra!). For tiden er det krig og fred og sånt - nærmere bestemt Al-Quida og Bin Laden - som preger lesingen. Spennende og virkelighetsnært, jeg liker når studiene fyller ut verdensbildet ditt! Det har skjedd endel på denne turen!

Og apropos "skryte av studiet jeg er på" så kan jeg oppfordre alle som kunne på en eller annen sær måte finne nytte av 30 studiepoeng i komparativ religion å ta kontakt med Universitetet i Agder snarest, og melde seg på "Religionsstudier i Asia". I år var det oversøkning på studiet, men til neste år er det få påmeldte, og de ønsker så gjerne flere - hiv deg på!

"hvaaa er det viktigste med dagen i dag??"

2011-02-17T10:25:00.003Z

“Å lese masse til eksamen som er om to dager?” prøver vi oss.
“At Muhammad hadde bursdag i går?”
“Å huske på å få i oss nok mat og drikke i varmen?”

Neida,

“Å NYTE DAGEN” jubler Levi. Førstelektor ved Universitetet i Agder. En liten mann med et alt for stort engasjement, som gav oss anledning til å stemme på hvilken dag vi ville ha eksamen. Som skal sitte oppe hele natta og rette eksamener, slik at vi får karakteren dagen etter. Som gladlig gir oss ekstra bæsjetid på eksamensdagen, hvis det skulle være “en sånn dag”.

Det finnes ikke mange lærere som kunne drevet et sånt studie. Der det er like viktig å vite hvor alkoholen kan kjøpes, som å vite når Buddhismen oppstod. Som ringer hjem til sykepleierkona (som vi alle har blitt veldig glade i etter tre ukers opphold på Sri Lanka med oss) for å gjøre oss friske igjen. Som tar en ettermiddagsforelesning hvis vi trenger å sove ut, og som herlig utbryter “Tusen takk, tank you, terima kasih” til hotellansatte som skrur ned/opp airconditionen.

Så da får man vel nyte dagen, da!

Jeg vandret på stranda og ble våt på sommerkjolen, mens tidevannet kom lenger og lenger opp og skyggende ble lengre og lengre (og så leste jeg til eksamen etterpå altså).

Hva gjorde du?
(legger ved diverse bilder fra Asia-nyting fra min side)

From hell to heaven

2011-02-17T09:59:00.001Z

Perhentian Islands, Malaysia
eller noe litt mindre drastisk…

For det var jo ikke såååå ille i Kota Bharu. Bortsett fra svære kakelakker på badet, og rotter i gatene, og ingenting annet å spise på enn KFC og McDonald’s, der sistnevnte ble himmelriket framfor førstnevntes kladeiser av noen matretter.

I Malaysias mest islamiserte stat der det ikke er lov til å nynne i gatene, eller å leie hverandre, eller å ha en frisør av et annet kjønn, påstod Levi han hadde vært borti ett annet sted i verden med verre hotelltilbud. Så jo da, vi koste oss vi! Etter å ha stått opp klokke fire om morgenen for å fly fra Sri Lanka, til Kuala Lumpur og tilbrakt dagen på flyplassen der før vi ankom denne herlige byen (jeg klager ikke jeg altså, bare til informasjon, men noen dager er bedre enn andre dager…:p).

Dagen etter satt vi i båter på vei ut til Perhentian Islands. Oh, heaven is a place on earth!

Jeg har kost meg på Sri Lanka, men nå var det deilig med sydenferie! På en idyllisk øy uten biler, med fine hotellrom (ikke fukt: check!, ikke dyr: check!, rene lakener: check!), med hvislende palmer og bølgebrus, og egen terrasse. Med båttur som slo hjertet ned i magen på grunn av bølgene, med backpackere, og restauranter helt nede i standkanten.

Akkurat nå trengte vi å samle kreftene litt for å kunne ta inn nye kulturelle inntrykk og opplevelser (det at første eksamen skal skrives, og dagene blir tilbrakt fordypet i kompendier som skal brennes på bål på eksamensfesten, det er bare et lite skjær i sjøen).

Her skal vi tilbringe to uker, and we like it!

"Bare 160 trinn igjen!!"

2011-02-17T09:48:00.000Z

Negombo, Sri Lanka
En skulle jo tro det skulle gitt litt ekstra energi. Når man både SER målet og får vite at mer enn 19/20 av (opp)turen er over. Men den gang ei.

“løøøøfte beinet. 20 trinn av gangen, come on! 1 - 2 - 3 - 4 -5 - 6. Crap. Pust!”

Men for en tur!

Adam’s Peak eller Sri Pada (“hellig fotavtrykk”) er et hellig fjell i fire religioner. På toppen skal det visst nok ligge et fotavtrykk godt gjemt, og i buddhismen mener man at det var der Buddha stakk av til Nirvana, i hinduismen at Shiva steg ned som en avtar, i islam at Adam ble satt på jorda, og i kristendommen at disippelen Thomas var der.

Derfor er det lagt et tempel på toppen, og turen opp er en pilegrimsreise i seg selv.

4800 trinn. 2243 Høydemeter over havet.

Etter en 14 timers busstur for å komme fram var planen å begynne å gå opp halv fire om morgenen for å rekke soloppgangen på toppen. Men under kveldsmaten, halv tolv fant vi ut: “hvorfor ikke bare gå nå?? Og så sove på toppen”. Som tenkt, så gjort!

Vi var en gjeng på ni som satte friskt i gang. Og det var tungt. Det kan ikke stikkes under en stol - selv de best trente påstod at dette var noe av det tyngste de hadde vært borti.

Det gikk oppover… I trapper… Brattere og brattere…

Endelig framme ble det kaldt. Vi hadde blitt advart - men hey, vi er jo nordmenn, vi burde takle litt kulde. På toppen var det lokale sovesaler i fjellet - med full gjennomlufting av vind (tenk Galdhøpiggenhøyde…). Så vi lå i skje alle sammen. Mye tettere kommer du ikke!

Så gikk sola opp, og vi gikk ned. Herlig lite svett, og herlig lite kontroll på beina. Gelè all the way!

Og som du sikkert gjettet: STØL!

Det enkle er ofte det beste

2011-02-05T11:05:00.000Z

Vi er veldig glad i "fiksekulturen" her nede. Da vi ankom hotellet fungerte doen fint. Så kom det innom en mann som sa at den lakk, så da "fikset" han - så det ikke gikk ann å trekke ned. Neste gang noen skulle komme innom for å "fikse" endte det opp med at de bare har fjernet hele nedspylingsknappen. Å, så praktisk!

Det er fint med leireveier når det regner, for det blir så god underholdning!

Når grønnetraileren stod fast samlet det seg fort opp en kø, og en ivrig sjel bestemte seg for å prøve seg på forbikjøring! Den satt fast den og gitt. Det var rart...

Tuk-tuker og mopeder hadde plutselig en fordel, og en litt overivrig en tok turen mellom trailerene. Full jubel fra 30 hvite, religionsstudenter som ble en attrasjon i seg selv. Spesielt da vi tok fram gitaren midt i søla og dro i gang "Nations of the World"

Når bussturene er lange og sengene harde stiger humøret med litt kroppskontakt!

Massasjekøene former seg ut av det blå. Det er litt folkehøyskolestemning over det.

Også stiger humøret enda mer når det plutselig står en villelefant utenfor bussen!
En helt ekte, liten elefant. Så da kan vi bare glede oss til neste ukes elefantriding=)

Mangfoldige Sri Lanka

2011-02-04T16:12:00.001Z

Unawatuna, på sørkysten av Sri Lanka

Så langt har Sri Lanka vært en interessant opplevelse, på mange vis. Det ble nok et lite kultursjokk for mange å komme til øya. Med fuktige hotellrom, loppebitt, forkjølelser, støv og skitt, boder som selger alt fra noe egentlig spiselig, folk som stirrer ganske åpenlyst, og et liv som ligger nærmere den afrikanske bygda enn mer vestlige Malaysia.

Men jeg liker det! På tross av et vær de ikke har sett maken til siden 1956 (når det siler ned i en uke, utenom regntida, ble lærerne stående litt perplekse). Man kommer ikke utenom at det har vært vått. Spesielt de to dagene da det ble seks timer på bussen etter våte sightseeinger på morgenkvisten. Våte klær er overvurdert. Men nå begynner sola å jobbe seg gjennom skylaget igjen og vi ønsker den hjertelig velkommen!

Vi jobber oss gjennom kolonihistorie, religionshistorie, nasjonalisme, og etniske konflikter, og dessuten er vi på “tsunami-område“. Buddhas skikkelse har blitt beskuet liggende, sittende, stående, i grotter, i templer, den største stående Buddha i verden, den største sittende Buddha i verden, en liggende Buddha på 19 meter, masse småBuddhaer inni hodet på storeBuddha. Fin fyr.

Som nordmann får man også innimellom det artige spørsmålet om man kjenner “Sålhaim”. Lærer Levi påstod spøkete at Erik Solheim var den største kjendisen på Sri Lanka etter Buddha for noen år tilbake. Trist nok kan man ikke påberope seg noe nært bekjentskap.

To høydepunkt så langt har vært på fjelltur til kongepalasset i Sigriya, og besøk hos Veddah-folket, urbefolkningen.

Konger på rundt regna Jesu tid ville ha falt under betegnelsen “tyranner” for meg. Idiotene kunne jo søren meg bare peke på en merkelig fjellformasjon og kommandere palasset bygget på toppen. Men noe så stilig som å jobbe seg oppover fjellsidene med grottemalerier av konene (det var visst 500 av dem), løveføtter i stein i enorme dimensjoner, bratte steintrapper og badebasseng på toppen - de kunne kunsten å kose seg, den skal de ha!

Bussjåføren vår er en reser på busskjøring. Det er millimeter om å gjøre. Og selv inn i jungelen til urbefolkningen la han i vei. Der ble vi møtt av masse smil. Og det var stort sett alt vi kunne gi tilbake også, i tillegg til å vise fram bildene vi tok - stor stas for små barn! Det var ikke lett å få kommunisert så mye, men vi var hverandres turistattraksjoner, og fikk med oss dansing med trommer og bladklær, spilling på fiolin laget av kokosnøtt og apeskinn, soving på murgulv, allsangstund på kvelden, middagsspising med fingrene, høvdinger som gikk med øks over skulderen, og et veldig gjestfritt folk som bodde i små leirehus rundt to hundre meter fra hverandre. Fantastisk nydelige smågutter synes photoshoot var strålende=)

Nydelig natur, buddhistisk tankegang, meditasjon med en munk, butikker som selger alt mellom himmel og jord som man ikke er helt sikker på om er nytt eller gammelt, god mat (stort sett) og en tynn madrass som jeg har plassert fint på gulvet mellom to romkamerater. Jeg lever visst i beste velgående

Vi turister

2011-01-24T09:31:00.000Z

Kuela Lumpur I Chinatown er det rødt. Og gult. Jeg er ikke helt sikker på om det er kult. Men det er i hvert fall mye mennesker. Og god mat. Og mange falske klokker. Og vesker. Så det er jo fint hvis man ikke har lyst til at tingene sine skal vare så lenge.

I the National Mosque måtte vi kle på oss. Jeg tror det var meningen at vi skulle bli meget anstendige og prektige.

Vi ble i hvert fall lilla.

Og mer opptatt av å ta bilder av hverandre enn å se på arkitekturen.

Man vet aldri hva som skjer når man blir med på tur med de lokale "studentkontaktene". Til nå har det endt opp med en kveld på verdens mest fancy karaokebar - eget rom, kelnere, fruktfat og bursdagskake. Guidet tur rundt i Kuela Lumpur. Bandøvelse med et veldig bra band. Lokalmat på steder uten engelske menyer (stol på at de bestiller noe godt til deg). Alt for mange photoshooter med hopping foran bygninger...

Jeg har skjønt at hinduister og buddhister er glad i gull, og store ting. Jo større statue, jo bedre statue. Det som er utenfor min forståelse er når de begynner å henge blinkende lys i alle mulige farger rundt disse vakre statuene. Jo mer blinking, jo bedre blinking. Jeg tror de hadde gjort det stort i amerikansk julepynting!
Dessuten er falske blomster in her. Og blomsterbuketter uten blomster - men med bamser. Bamsebuketter. Jeg tror jeg hadde dødd hvis jeg hadde fått en sånn.

Når taket over den gigantiske Kuan Yin-statuen i Kek Lok Si-tempelet blir ferdig kommer det til å være en takstein som det står "Liv Randi, Sondre, Helga, Norway" på. Det syntes vi var verdt å sponse byggingen litt for.

Min nye yndlingsmunkegjeng.

Jeg liker å være en attraksjon for munker. Og det å få ta bilder med munkenes kameraer og mobiler var en høydare.

Thaipusam - au!

2011-01-20T10:09:00.000Z

Åndelig tilfredsstillelse kan være så mangt. Selvpining stod i fokus i dag.

Den tamilske hindufestivalen "Thaipusam" er en hyllest til guden Murugan, og flere hundre setter kroker i ryggen, gjennom ansiktet, eller bærer tunge bører opp til et tempel i fjellkanten. Det var villt, det var rart, det var folksomt, det var vakre vakre indere, det var turister og det var høy musikk, det var dansing med kroker i ryggen, det var aske og bønn, røkelse og gassballonger. Det var 17 mai, det var høytid, det var festival og det var overraskende naturlig å henge rundt der.

Dansing med kroker i ryggen, med en som holder de stramt bak. Det tok sin tid å skulle danse foran alle templene oppover paradegata.

Opplevelsene står i kø her. I går var vi ved et svært tempelkompleks, og i morgen reiser vi til Kuela Lumpur. Jeg glemte å smøre meg i ansiktet i dag, så da blir jeg skikkelig god-rød-turist i storbyen!

Religiøsitet i Penang

2011-01-16T03:13:00.001Z

Båttur fra Langkawi til Penang

Penang, Malaysia
Vi har ankommet storbyen, og plutselig er tempoet skrudd opp noen hakk.

Fokuset er på minoritetsreligioner i et land som blir stadig mer islamisert, der muslimer får økonomiske rettigheter, der de har en Sharia-domstol parallellt med den statlige, og der det er forbudt å konvertere vekk fra islam.

Dette er ikke noe man egentlig ser så mye på overflaten, men etter en hinduistisk gjesteforeleser fra India, og en middag med en kristen kineser ser man at det er en del som ligger under.

By er mer bråk og stress enn strandliv, men så er det jo også yndede fotomotiver rundt hvert gatehjørne.

På byvandring mellom ulike templer var det mye gull og glitter! (her kinesisk religiøsitet)

Oppholdet her består av mange ulike besøk og inntrykk. I dag er det katolsk messe og hinduistisk gudstjeneste. Til uka blir det Thaipursam - vi har kjøpt inn kroker som souvenirer. Da blir det spennende å se hvordan man reagerer på å se mennesker trekke vogner ved hjelp av kroker i ryggen og gjennom munn og panne...

Var det noen som sa snø hjemme??

2011-01-11T15:29:00.000Z

Det måtte komme. Beklager. Da Mamma sa at hagen var prydet av en to meter høy snømann, da syntes Helga at "sydenferie" var fine greier.

*satt inn for å skape misunnelse*

*satt inn for å vise at jeg ikke bare klipper ut fra reisekataloger*

Rundtur på Langkawi-øyene (det er 99 av dem). Noen lands "Robinson" spilles inn i området.

Alle jentene på turen.

Et yndet fotomotiv for kineserene...

... som la i fullt firsprang og ville være med!

Jeg digger/digget aper!

Hip-hop-ape

... men så ble de onde. Her har et lite udyr hoppet opp på sekken til en av jentene, åpnet den, dratt ut innholdet piece for piece (hvis man nærmet seg hveste den...), glidelås og alt. Så gjorde den beslag av lommeboka. Det var jo ganske krise... for hvis man skremte den ville den sette avgårde. Og det kom til flere og flere apekatter (litt sånn edderkoppscenen i Harry Potter...). Det gikk heldigvis godt til slutt.

Lærdommen var at aper er verre enn tyver her nede!

Kulturmøte

2011-01-09T12:34:00.000Z

Vi bor i en turistboble, så det har ikke vært noe "problem" å være hvit her - men så var vi på sighseeing rundt på øya i dag. Og da traff vi på en herlig gruppe kinesere.

Først var det tre jenter som lurte på om jeg kunne være med på bilde med dem. Koselig det gitt, hvit kjempe - nå er jeg foreviget i et kinesisk fotoalbum.

Så skulle vi ta et gruppebilde med alle jentene på turen, foran fin utsikt. Da begynte moroa! For ikke bare begynte en flokk kinesiske menn å knipse iherdig, noen stilte seg opp og tok bilde av seg selv foran oss, og så plutselig var det en som fant ut at vi ikke sa noe hvis han kom ganske nær - og da heiv de seg uti det! Bokstavelig talt. Flere av dem bare slapp kameraet og la seg i keeperposisjon foran oss, de holdt på å falle på beina til de framste jentene, de hoiet og lagde peace-tegn.

Læreren vår fikk mailadressen til en av dem etterpå. Lurer på hva vi gjør med den.

Vi møtte også apekatter i dag. De var like energiske, men en god del frekkere. De flekket tenner for å beskytte stålen kjeks...

Malaysia på øygruppa Langkawi

2011-01-07T09:05:00.000Z

I Norge er det superkaldt og her er det overskyet.

Ekstremværet viser hva det er godt for!

De skjønner nemlig ingenting her nede av hvordan været utarter seg. Og visstnok er det selv i regntida ca 7 timer med sol hver dag, så denne overskyetheten har de aldri vært borti før.

Men det er jo litt deilig å ikke begynne rett på en hetebølge da, det skal sies. Og bading og strandliv er fortsatt mulig. Godt og varmt i vannet, palmer, helt hvit sand, sandaler og ferskpresset juice. Det vi er mest bekymret for er å gå lei av sand og å spise ute… det er en hard verden vi lever i.

I dag hadde vi forlesning om Malay (språket), og servitøren lyste veldig opp da en av oss prøvde oss på å bestille på lokalspråket, ved å lese det som ikke stod i parentesen på engelsk, sammen med vårt fine støtteark. Det at vi først sa “bra” i stedet for “takk” gjorde jo ikke så mye, og vi nikket og smilte da hun sa et eller annet tilbake.

Kveldene blir tilbrakt på en bar i standkanten som spiller alle poplåter i reggae-stil, vi hører svensk og dansk og engelsk rundt oss til stadighet (vi tilbringer den første tiden her på et ganske tilrettelagt turiststed), og jeg gikk til innkjøp av min første sarong i går.

Utover det har folk det morsomt med jetlag i forskjellige former. Jeg driver og våkner opp forvirret midt på natta. Min stakkars romvenninne ble vekket i natt av at jeg ristet henne og mente hun måtte stå opp. Litt etter litt skjønner jeg at dette jo bare er tull, og ser på klokka - den er ti over to… Jeg synes det er litt rart at min første reaksjon når jeg tror det er morgen ikke er å stå opp selv, men å vekke en annen. Slikt kan jo ikke fortsette. En annen hadde bablet i vei på engelsk i søvne, og en tredje hadde satt seg opp for å slå etter edderkopper. Godt jeg ikke er alene.

Reiserute

2011-01-02T14:23:00.000Z

Røde steder og datoer er studiet fram til 14 april.

Blå steder er reise på egenhånd etterpå, denne er ikke fullstendig lagt ennå.

On a shoestring

2011-01-02T01:01:00.001Z

Komisk

Jeg følte at jeg egentlig var litt rundhåndet med pakkingen. Tenkte at i alle tilfellers skyld så er det jo greit å ha noen topper som bare kan hives etterhvert. Pakket med meg solkremer og knekkebrødpakker, sandaler og kjoler, og mange måneders forsyninger med endagslinser.

Det ble 10,2 kilo...

6 måneder borte.

Jeg tror det tyngste er guideboka...

Masse klemmer, masse lykkeønskninger - tusen takk!

Dersom du ikke har fått en klem, så føl fri til å gi deg selv en selvklem på vegne av meg! Og det at jeg ikke har grått i avskjedene er bare et tegn på lavtfungerende hjerne - jeg er fortsatt overbevist om at jeg kommer til å se dere alle igjen i neste uke.

Ta et gen og la det vandre

2010-12-30T01:38:00.000Z

Jeg liker arv!

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om slektsforskning, navn på et papir med datoer er jo null morsomt. Men jeg har mange navn inni meg.

Hva skjedde med at jeg plutselig fikk Mammas musikksmak for eksempel? Den så jeg faktisk ikke komme. Men plutselig er Eidsvåg koselig og Sigvart en knupp. Iver Kleive rører ved hjarterota, de gamle Gitarkameratene rocker bolle, og har du hørt Helene Bøksle? Ole Paus har derimot ikke funnet meg ennå - og når han gjør det kan du godt legge meg inn. Tross alt.

Akutt arv er også mulig. Da videregående gikk mot slutten fikk jeg jo spørsmålet om hva jeg tenkte å studere. Og helt plutselig, jeg lover det var faktisk overraskede selv for meg, så svarte jeg at jeg skulle bli lærer. Ha! Det var jo sjokkerende med sju lærere i nærmeste slekt, og flere lenger bakover. Under første møte med øvingslærer i en praksisperiode fikk jeg spørsmålet etter fire minutter "Du, kommer du fra en lærerfamilie? Jeg bare måtte spørre..." Jeg hadde ikke stått foran en klasse engang (Hvordan så hun det? Synsk?)

Nå er det da også vårt (u)heldige lodd i livet å stamme fra lettrørthet. I konfirmasjonen til kusina mi var det skrevet en sånn personlig moro-sang. Fem sekunder uti sangen presser tårene på, og halsen er snurpet. Så jeg ser meg rundt: masse smilende fjes - bortsett fra dem som stammer fra Morfar. Der griner alle. Uten unntak. (Det er sånn man skiller de inngifte fra tjukke slekta...)

Jeg tror ikke Farfar trodde jeg hadde noe fra ham da jeg ikke visste hvilken vei vi tok fra Oslo til Bergen på skoletur. Men vet du Farfar, jeg tror jeg har arvet noe mye viktigere enn en overutviklet atlassans. Det finnes få større optimister her i verden. Men, det har forplantet seg. Litt i hvert fall=)

Jeg venter veldig hardt på Mormors håndarbeidskunster. Veldig hardt venter jeg...

Det triste er at ny slekt innehar ting jeg gjerne skulle ha arvet...

... Sigurd kan plutselig henge i bjelkene mens juletreet pyntes, for eksempel. Tenk for en egenskap!

... og Ole Petter kan kunsten å gjemme seg når "en, to, tre, så er de vekk vekk vekk". Han mener at strutser har tatt poenget. Jeg er hjertens enig!

Akkurat nå er det Mammas egenskaper jeg leter hardt etter. Pakking, organisering og planlegging står på programmet. Ja, hvis du følger litt for godt med på livet mitt vet du at jeg drar avgårde for seks måneder til Asia på mandag.

Det er 15 kilos grense på flyet.

Jeg håper ikke jeg får bruk for lusekammen.

Jeg tør ikke håpe jeg ikke får bruk for Imodium.

... og god siste-stressa-inni-men-rolig-utapå-dager til meg!

Memories made - memories kept

2010-12-20T10:12:00.000Z

We had joy we had fun we had seasons in the sun,

friends are friends forever,

as we go on we´ll remember, all the times we spend together,

I´ll be there for you,

that´s what friends are for

and all the rest of it ;)

Back home - safe and sound,

and hopefully most people are soon (stupid snowy airports).

Happy Christmas

and

have a wonderful new year!

Keep in touch=)

Long December Nights

2010-12-15T19:22:00.002Z

Det er litt rart at jeg er i så godt humør når jeg har en eksamen fredag morgen som jeg er alvorlig redd for å stryke på, og klokka er sju og jeg ble akkurat ferdig med forrige eksamen. Men logikk har svikta før!

Jeg har 5 klementiner igjen, et rom som skal pakkes ned før lørdag morgen, masse kaffepulver som skal kvikke opp kropp og sjel innen den tid, alt for mange venner med juleferie, og en stabel med artikler og notater som skal bli til kunnskap. Godt utgangspunkt med andre ord.

Jeg gleder meg vilt og hemningsløst til ferie, selskaper, venner, familie, snø og kulde, og jeg synes det er rart at folk begynner å fly vekk herfra, men er heldigvis treig i oppfattelsen, så enn så lenge går det bra.

Til informasjon så er jeg med på alt som innkluderer ski, grøt, gløgg, julepynting, julefilmseing, peiskos, pleddvarme, snømannlaging, juleshopping, julekonserter eller aking fra klokka fem på søndag.

Du er advart

Jeg flytter sandkorn, ett av gangen

2010-12-14T00:04:00.004Z

Jeg har en yndlingsbok.

For meg har denne blitt en sånn yndlingsbok som er så yndlingsbok at jeg ikke kunne tenke meg å lese andre bøker. Jeg har lest den fem ganger, på norsk og engelsk. Og ja, den bare ER meg. Rett og slett. Det er den boken jeg kan grine mest av, le høyest av, bli mest tankefull av, bli mest inspirert av, finne sitater i, kjenne meg igjen i og være distansert på en gang, lære noe av, bli helt satt ut... Jeg tror du tar poenget.

Greia er at jeg har ikke med denne boka til Irland, men jeg fant noen sitater og et av dem gav meg inspirasjon akkurat NÅ

‘When Dad was tucking me in that night and we were talking about the book, I asked if he could think of a solution to that problem. “Which problem?” “The problem of how relatively insignificant we are.” He said, “Well, what would happen if a plane dropped you in the middle of the Sahara Desert and you picked up a single grain of sand with tweezers and moved it one millimeter?” I said, “I’d probably die of dehydration.” He said, “I just mean right then, when you moved that single grain of sand. What would that mean?” I said, “I dunno, what?” He said, “think about it.” I thought about it. “I guess I would have moved a grain of sand.” “Which would mean?” “Which would mean I moved a grain of sand?” “Which would mean you changed the Sahara.” “So?” “So? So the Sahara is a vast desert. And it has existed for million of years. And you changed it!” “That’s true!” I said, sitting up. “I changed the Sahara!” “Which means?” he said. “What? Tell me.” “Well, I’m just talking about moving that one grain of sand one millimeter.” “Yeah?” “If you hadn’t done it, human history would have been one way…” “Uh-huh?” “but you did do it, so…?” I stood on the bed, pointed my fingers at the fake stars, and screamed: “I changed the course of human history!” “That’s right.” “I changed the universe!” “You did.” “I’m God!’ “You’re an atheist.” “I don’t exist!” I fell back onto the bed, into his arms, and we cracked up together.’

Akkurat nå føler jeg meg i stand til å kunne flytte et sandkorn.
Men da har jeg jo forandret verden og det synes jeg fortjener ståkarakter på eksamenene mine...

Gidder du å fortelle det til sensor?

(Og ja: dette var en oppfordring til å lese "Extremely loud and incredible close" av Jonathan Safran Foer. Sånn i tilfelle du ikke skjønte det... Jeg tror vi har fem eksemplarer hjemme, kanskje du kan låne et?)

Go Cooladerry Fizz!! Gooooooo!!!!

2010-12-11T14:43:00.002Z

"Hundeveddeløp - det er tingen!" tenkte vi en tåkefull fredagskveld i eksamenstida. Litt ekte kultur er fint å få med seg.

I typisk irsk stil var derimot veddeløpsbanen flyttet - for et år siden, men adressen på hjemmesiden var den gode gamle!
Så etter at vi hadde forhørt oss litt rundt og gått rundt i skumle gater (de var ikke egentlig såå skumle, men det var sånn sigen tåke som gjorde at julepynt så skummelt ut, også gikk vi forbi noe som så ut som et fengsel, som viste seg å være en skole, også plutselig lå det en svær kirke der, men tåka lå sånn skummelt rundt spirene... som sagt... skummelt!), så begynte det å regne litt også, og vi skjønte at banen lå på andre siden av byen, for på denne banen var det hengelås og lenke på døra...

Men når man først var ute og vandret, så kunne man jo like godt prøve å finne denne banen. Så vi trasket av gårde med en idé om at det skulle være sånn ca to kilometer derfra.

Også spurte vi en dame utenfor en bar: "oh, dear. That´s faaar from here, you should take a cab - but continue up there"
og videre det gikk, ut av byen, forbi det faktiske fengslet og sykehuset som faktisk så ut som et fengsel det og.

Også spurte vi to damer: "dog race? oh. where was that? Greyhound? Ask at the pub!"
og videre det gikk, gjennom veldig stille boligområder.

Også spurte vi et par: "Yes, I do actually know. You just walk down to the end of this street, turn left at the streetlights, follow that road to the round-a-boat, turn left again, and then you are there!"
og det ble stillere og stillere rundt oss, og vi trasket på i 20 minutter til. Bolighus ble skiftet ut med industriområde, bilforretninger og byggeplasser.

Men, vi kom fram! To og en halv time etter at vi startet hjemmefra!

Vi skjønte ikke så fryktelig mye, men vi veddet 2 Euro på en hund. Den kom sist...

Så vi spurte to smågutter som stod bak oss om de kunne forklare oss litt, og de var godt opplært i small talk, så vi pratet ikke så mye om veddeløp, men mer om hvor vi kom fra og sånt. Jeg har skjønt at jeg må komme meg opp til Nord-Norge, for det er alltid så kjipt å svare at man aldri har sett hverken midnattssol eller mørketid. Når den ene lille pjokken på 7 år sa "Hammerfest! That is in Norway?" ble jeg fullstendig satt ut.

Dresskoden var et mysterium. På badet traff vi på noen jenter som var kledt som til kongelig bryllup, på gangen stod det "britiske" gutter i collegegenser med ugly ugly hårsveis og ølen i hånda, bak baren var det nærmest smoking, og to meter unna var burger-sjappa med betjening liggende halvveis over disken i kjedsomhet. Nice.

Oppdatering fra forrige post:

Det varmer med masse god tilbakemelding gjennom flere kanaler. Tusen takk!

Og bare for å si det helt klart så var det ikke ment som et spark bak "jeg har blitt forlatt alene i min egen sorg" til noen, selv om når jeg leser tilbake ser jeg at det er mulig å lese det mellom linjene.

Jeg har oppdaget de siste årene at jeg har fått med meg en utrolig sterk ryggrad hjemmefra, bygget opp av en bunnsolid trygghet på at det er flere titalls personer som står tett rundt meg, som ville stilt opp på sekundet dersom jeg hadde kommet og bedt om hjelp. Og den vissheten har gitt meg alt det jeg har trengt for å komme meg trygt og godt gjennom en tid som kunne ha blitt så helt annerledes.

Den tryggheten er bygget opp fra jeg var liten, og jeg tar det ikke lenger for gitt, selv om jeg er dårlig til å takke for det!

And until we meet again,

2010-12-10T01:07:00.001Z

May the road rise to meet you,

May the wind be always at your back.

Pappa følger med meg. En ting jeg fikk av å flytte til Irland var denne stadige påminnelsen - om gode ønsker for livet mitt fra ham. Ønsker han aldri fikk gitt, men som for meg ligger i denne irske velsignelsen som ble et slags symbol i familien vår, etter begravelsen.

På pub, i strikkebutikk og på turistforeningen, over utgangsdøra og på gyselige souvenirkopper.

Plutselig kommer jeg over dette sitatet, som setter et støkk i meg.
Et godt støkk og et sårt støkk på en gang.

May the sun shine warm upon your face,

The rain fall soft upon your fields.

Det uendelige savnet. Sorgen som er bearbeidet og god å kjenne på ved gjevne mellomrom, og samtidig så utrolig vond å måtte takle. Men, som også har lært meg å leve.

På mange måter har det blitt en del av meg, noe jeg har vanskeligheter med å se for meg et liv uten. Samtidig synes jeg det er så vondt at jeg har gått gjennom så mange ulike «livssituasjoner» og blitt kjent med så mange nye mennesker som aldri har kjent Pappa, og aldri kjente meg før jeg opplevde å miste ham. Det blir gjerne det første tegnet på fortrolighet, når jeg forteller noen at Pappa er død. Men det blir også en barriere fordi jeg ikke føler at noen kjenner meg før de vet det, og egentlig at de ikke kjenner meg når de vet det heller, fordi de ikke kjente meg gjennom det.

And until we meet again,

May God hold you in the palm of his hand.

Men så tar jeg meg i å tenke: kjente egentlig noen meg gjennom det?

Jeg tror svaret er nei. Selv ikke den nærmeste familien. Og jeg har ikke vært god til å vise sorg ovenfor vennene mine. Det vet jeg. Jeg har fått spørsmål flere ganger. Om det er noe de kan gjøre. Noe jeg ønsker å snakke om. Noe jeg trenger å gråte over. Om de var der for meg. Mitt svar er nei og ja. Jeg synes faktisk jeg har klart å jobbe meg fint gjennom min egen sorg med min egen hjelp, og litt, eller kanskje mye, hjelp av triste bøker, filmer og sanger - som gir meg ord.

‘No matter how much I feel, I’m not going to let it out.

If I have to cry, I’m gonna cry on the inside. If I have to bleed, I’ll bruise.

If my heart starts going crazy, I’m not gonna tell everyone in the world about it.

It doesn’t help anything. It just makes everyone’s life worse…. - But if you’re burying your feelings deep inside you, you won’t really be you, will you?’

(Extremely load and incredible close, Jonathan Safran Foer)

Jeg tror ikke jeg begraver følelsene mine dypt inni meg, men jeg tror ikke det er så mange som har sett meg sørge. Tårene renner best i ensomhet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg akkurat i dag fikk et behov for å dele noen av disse tankene med andre, eller hvorfor tankene akkurat disse dagene har kvernet rundt dette.

Kanskje er det fordi jeg er stresset over eksamen, og jeg har det med å komme inn i en følelsesspiral - det bare baller på seg. Kanskje er det fordi jeg tar meg i å tenke tilbake på den våren, da videregående skulle fullføres og jeg plutselig ikke klarte å ta tentamen fordi tårene ikke ville stoppe, og hvordan jeg påla meg selv gråteforbud i den videre eksamensperioden. (Hvor ble den selvdisiplinen av?)
Kanskje er det fordi sorg er den største følelsen jeg har hatt, og når jeg får andre vonde ting å tenke på fra helt andre steder har jeg bare denne følelsen å koble det på. Kanskje det er fordi jeg snart er ferdig med enda et spennende halvår, og snart legger ut på et enda mer spennende?

Jeg vet at jeg ikke har fått beina slått vekk under meg.

Kanskje har jeg, klisjémessig nok, blitt flinkere til å leve. På femårsdagen for den vondeste dagen kommer jeg til å gjennomføre min siste eksamen av lærerstudiet mitt - i Indonesia. Jeg vil ha flyttet for meg selv og gjennomført en hel utdanning og et år på folkehøyskole. Jeg har bodd i Bergen, Kristiansand, Irland og reist rundt i Asia. Og i løpet av de fem årene har jeg faktisk vært i alle verdensdelene.

Og jeg har det bra. Gjerne veldig bra. Gjerne sånn at jeg har lyst til å spre de glade følelsene til alle andre. Det hadde jo vært fint å leve opp til lykkeønskningene

May the road rise to meet you,

May the wind be always at your back.

May the sun shine warm upon your face,

The rains fall soft upon your fields.

And until we meet again,

May God hold you in the palm of his hand.

May God be with you and bless you:

May you see your children's children.

May you be poor in misfortune,

Rich in blessings.

May you know nothing but happiness

From this day forward.

May the road rise up to meet you

May the wind be always at your back

May the warm rays of sun fall upon your home

And may the hand of a friend always be near.

May green be the grass you walk on,

May blue be the skies above you,

May pure be the joys that surround you,

May true be the hearts that love you.

(Irsk velsignelse)

Nååår en pepperkakebaker... har eksamen

2010-12-06T22:54:00.000Z

Kall meg gjerne treig, men jeg hadde ikke egentlig oppfattet at det virkelig var eksamenstid før jeg fikk spørsmålene forann meg. Jeg har skjønt det nå.

Men det gikk over all forventning - til tross for litt småpanikk i dag tidlig ("Wææ, Stina, hjelp, jeg kan ingen ting!"), og et hode som har mange andre viktigere ting å tenke på enn eksamenslesing. Det fine var at flere av spørsmålene matchet med pensumet fra et annet fag som jeg strengt tatt har lært mer i, og vips! der skrev Helga om International Relations framfor Government and Politics.

Tankene ønsker å være et helt annet sted, selv om det ikke hjelper noen - for jeg har oppfattet at folk ikke får det bedre av at jeg ønsker det bedre. Så skogstur før eksamen hjalp kanskje meg selv mest.

Var nydelig frost på trær og bakken (som regnet bort under eksamensskriving), så jeg fant meg enda noen nye stier langs elva.

I går begynte juleforbredelsene her også!

Laura og Lena inviterte til julecookiesbaking, og Laura hadde fem julesanger på dataen (og ingen gadd å hente sine), så da gikk disse på repeat fra klokka fem til klokka ni - da vi var lei og satte på Queen.

Så nå er fem slag i boks (eller i mage/plastikkpose). Det er fint å bake etter oppskrifter på tysk, for da blir min rolle stort sett å bli satt til å røre litt, lage litt fine figurer med deigen, skape god stemning eller ta bilder.

Idet det stod seks fat med kaker på bordet (mangler ett på bilde! oh no!) var vi strengt tatt mette alle sammen.

Kaffe og klementin

2010-12-04T13:07:00.000Z

Jeg tror jeg har fått nok Vitamin C nå. For det var da i går jeg kjøpte den kiloen med klementiner? Borte!

For dere som klager på kulda i Norge så kan jeg opplyse dere om at det er her det er snøkaos! Bare så det skal være klart. For i går var det faktisk hvitt på bakken - og så smelta det - og så frøs det på i går kveld. Jeg har funnet ut at finnene er de som ler høyest av pinglesnøen. Vi svensker og nordmenn synes egentlig det er litt kaldt, vi... Flyplassen i Dublin er stengt og det er overraskende mange kjærester og foreldre som nå enten ikke kan komme/måtte bli her lenger eller sitter på et stusselig hotell i byen, stakkar.

I går var det "Farewell Party" med the International Society, og universitetspuben var stappet med folk! Koselig, men håper jeg får sett de fleste igjen før man plutselig sitter på hvert sitt fly...

Mandag er første eksamen, og kaffen er uunnværlig for å komme seg gjennom artikkel på artikkel på bok om statsoppbygning og electoral systems.

Det hjelper også å tenke på at om 1 måned (!!!) ser hverdagen slik ut:

Jeg og Katrine har begynt planleggingen for reising etter endt studie i april, og når man søker rundt for diverse informasjon treffer man på mange fine bilder.

GLEDER MEG=)

1 down, 23 to go!

2010-12-01T15:39:00.000Z

I går satt jeg og gomlet i meg hjemmelaget pizza sammen med fire andre og tenkte "Helga, i morgen, i morgen, da skal du skrive essay hele dagen lang og runde av i flott stil, for å kunne rette fokuset mot eksamenene som nærmer seg"

Som tenkt så... ikke gjort.

Når sola brenner gjennom vinduet så må jeg ut på tur, og plutselig hadde jeg trasket i to timer. Men jeg kan ikke si jeg angrer.

Ellers kan jeg nevne at jeg blir litt paranoid av å pløye meg gjennom "Global Security and the War on Terror", men så kom jeg fram til at jeg strengt tatt er ganske trygg - for 'economic targeting' er in, og Irlands økonomi ligger jo i grus allerede, så er ikke så mye å hente her. I tillegg til at de nærmeste terroristene oppi nord bare bomber hverandre eller UK. Praktisk.

Ikke fullt så praktisk var det at jeg ikke vant noen ting i Flax-kalenderen i dag. Men jeg er fortsatt optimistisk, for de legger jo ikke hovedgevinsten til 1 desember, gjør de vel?

Jeg begynner nå å innse at det er ca to og en halv uke til jeg er hjemme i Norge igjen. Det er rimlig rart. Skal bli koselig å komme hjem til jul, men synes halvåret har gått fryktelig fort, og kommer til å savne folk her også.

Men det jeg også begynner å innse er at det er litt mer enn en måned til jeg drar av gårde til Asia for seks måneder! Tips for pakkeliste er mottatt på mail. Reisen er betalt. Klar som et egg!

Jeg lo alt for lenge av dette bildet...

Er like bra som dette

Av klokkene som sier PLING - da får vi julestemNING!

2010-11-29T18:26:00.001Z

Det er visst eksamensperiode.

Jeg skjønte det da jeg fant EN ledig stol på biblioteket - i trekken fra ytterdøra og uten kontakt til dataen. Resultatet ble at jeg lånte med meg bøker og installerte meg på kjøkkenbordet. Og det skulle en jo tro at fungerte bra (kun internett på soverommet!), hadde jeg bare hatt det snevet av motivasjon som skal til for å komme skikkelig i gang med dette siste essayet.
Har ikke gitt opp ennå - fortsatt mange timer igjen av dagen!

Fra jeg skrev siste innlegg gikk det nøyaktig halvannen time før jeg så snø!
Ut av bussvinduet på vei til Galway var det plutselig hvitt og folk hoppet litt i setene.
På kvelden begynte det å snø igjen, og vi hoppet bortover fortauet og sang "let it snow". Delvis for å holde varmen...

Galway er en veldig irsk by, som kledte å bli pyntet til jul! På julemarkedet fikk tyskerene (og meg) selg litt ekte Glühwine, før vi gikk til sengs på hostellet.

Det skulle vise seg å bli en lite-søvn-opplevelse:

frost på innsiden av vinduene

en miniminiovn som gav varme i 10cm omkrets

verdens tynneste dyne

ingen gardiner

gatelys rett utenfor

snakkende folk på gata som hørtes ut som om de står i rommet

utested rett ovenfor og puber rett rundt med høy musikk

minus to planker i senga

ingen nøkkel til døra

verdens desidert kaldeste baderomsgulv

og som sagt: snø = minusgrader

Det finnes mange hosteller jeg ville anbefalt over dette - og det sier selv jeg som uansett sover tyngre enn alle de andre til sammen:P

Søndag tok vi båt over til Inis Mór, Aran Island. Idet vi gikk av båten ble vi praiet av en mann som ønsket å vise oss øya med hest og kjerre, vi så litt på hverandre, og fant ut at det kanskje ikke var en så dum idé! Alternativet var å låne sykler, sitte i minibuss, eller vandre på måfå.

Og vi var veldig godt fornøyd. Den lokale guiden snakket irsk (altså gaelic) med alle vi humpet forbi, lærte oss å si 'promp' på irsk når det viste seg at hesten hadde litt luft i magen (før han lærte det på norsk og tysk), og fortalte oss masse historier om øya, stoppet opp ved kirkeruiner, utkikkspunkter, selkolonier og caféer.

Toppattraksjonen var en ruin på toppen av klippene, som var så stupbratte at vi la oss på magen for å kikke utfor kanten. Heftig natur.

PS. Nå tror jeg kaffen har blitt kald

Jeg får lage meg ny før jeg hiver meg over "why is security a contested concept?"-essayet mitt, som så langt består av en overskrift...

PPS. Takk Mamma for Flax-adventskalender i posten! Nå skal jeg vinne tilbake alle pengene som har forsvunnet som dugg for solen=)

PPPS. Det er fortsatt frost på bakken og knallvær, og jeg har begynt julesanglyttingen! I fjor sang jeg "Driving Home for Christmas" på vei hjem, i år får det bli "Home for Christmas" - Maria Mena. Nydelig=) - jeg får bare gjøre unna fem eksamener først...

Hostel, båt og pannekaker!

2010-11-27T12:52:00.000Z

Det begynner å bli en vane å bo på hostel i helgene - fjerde helgen på rad!

Setter straks snuta mot Galway, byen som sloss med Limerick om tredje og fjerdeplassen av største byer i Irland (les: små byer), men som strengt tatt er en mye finere by enn the one and only Stab City...

Søndag blir det båttur over til Aran Islands. Jippi, jeg ELSKER båter! Aner ikke hvor denne veldige forkjærligheten for båter har kommet fra, men let´s embrace it!

Kulda har for øvrig kommet til Irland også, og i går hørte jeg rykter om, at det er snakket om, at det er en viss, liten mulighet for at vi får oppleve snø før jul! Det hadde passet godt sammen med julestemningen jeg mot alle odds har kommet i.

Knall blå, kald himmel de siste dagene!

Varmt skjerf er kjøpt inn.

I går fant jeg ut at vi begynner å bli gamle.

Vi var en god gjeng samlet til pannekaker og kortspill - superkoselig!

Men det var ikke det som var gamlis, det var alle dem som svarte at de veldig gjerne skulle kommet hadde det ikke vært at de skulle opp tidlig i dag... jeg fniste rett og slett, over at selv pannekaker ble for mye styr. Knis.

Ha en strålende helg!

Dust!

2010-11-25T23:28:00.000Z

Noen ganger tror jeg hjernen min går på et lavere gir enn strengt tatt nødvendig.

Jeg fant ut for en god stund siden at jeg er en svært lite disiplinert nett-nyhetsleser. Der Storesøster er en fundamendalistklikker og nekter å klikke på TONE-SJOKK!, tenker mine fingre at "det er jo bare et klikk unna" og suser seg gjennom kjendisnyheter i et forrykende tempo.

Derimot har jeg funnet ut at jeg i papirutgaver leser de ordentlige nyhetene, men det har jo ikke dettet/dotti/dalt ned noen aviser foran meg siden jeg flyttet hjemmefra. Problem!

I vår fant jeg derimot ut at jeg strengt tatt er veldig glad i å SE nyheter - altså dagsrevyen og andre koselige programmer. Men så flyttet jeg til Irland og begynte kjendisklikkingen igjen...

I dag - to og en halv måned senere - kom jeg på at dagsrevyen ligger på Nett-TV.

Glup Helga, det er det du er!

Sånn i tilfelle du lurte

2010-11-24T15:43:00.001Z

Helga HATER gruppeessay!

Helga misliker gruppemedlemmer som ikke ser forskjell på en fullstendig setning og rent svada.

Helga misliker sterkt gruppemedlemmer som ikke kan referere.

*sukk*

Helga LIKER at gruppa består av folk som ikke kan lese norsk=)

Just another tuesday

2010-11-23T19:32:00.000Z

I dag sov jeg i to og en halv time mellom forelesninger. Digg!

I dag fikk jeg endelig hentet pakken fra tante Anne, med en herlig randomness bestående av brev på OleBrum-papir, en pakke (!) - som inneholdt verdens kuleste uglesmykke, et visittkort med hilsen fra onkel Frank og Tonsen menighetsblad... Love it! Masse takk=)

I dag fant jeg ut at jeg har klart å rote til rommet mitt fullstendig - igjen... det var rart

I helgen kom jeg fram til at det muligens er på tide å hive et par sko.
Jeg vet at jeg tråkker innover, jeg vet at det ser forferdelig vondt ut, det er det derimot ikke. Men det å tråkke rundt på flate sko med null støtte gjør at føttene mine i løpet av kort tid gnager seg gjennom sidestoffet på vei ut.
Også de grønne skoene som var så fine:(

I går så jeg Harry Potter! Jeg har for lengst gitt opp å tenke at filmen skal være lik som boka - og velger å heller se på den som et tilbehør, noe som gjør at den kan nytes i større grad=)
Litt morsomt å sitte ved siden av italieneren som levde seg maks inn i filmen - "wææ... oh no... hahaha.... I hate this part... oooo.... wow...."

Samme italiener lager hjemmelaget lasagne til oss i kveld, så da er sound effektene tilgitt=)

Beautiful Belfast!

2010-11-22T17:52:00.001Z

Dagens reisetips: Dra til Belfast!

I overhengende fare for å høres ut som en reisekatalog: For en nydelig og spennende by! Omgitt av vakker natur, koselige mennesker (med den kule nord-irske aksenten), gamle puber, stilige shoppingsentre og kule caféer - historietime blandet med storbyferie!

Ja, jeg ble litt frelst. Sånn i tilfelle du ikke skjønte det.

Road-trip fra torsdag til søndag - jeg ble veldig tidlig glad for at jeg ikke meldte meg frivillig til å kjøre. Jeg tror jeg hadde lagt meg i høyre fil i første sving... Derimot gjorde Harm og Frida en fantastisk jobb bak rattet og det var nesten så jeg følte meg trygg.

Vi begynte derimot tidlig å sukke hver gang noen lurte på hvor vi kom fra. "Well, all over the place really... I´m from Holland. I´m from Sweden. I´m from Norway. I´m from Germany. I´m from France." - vi vurderte å begynne å si europa - eller EU, men det ville jo strengt tatt ikke innkludert meg...

Siden du nå selvfølgelig kommer til å hive deg rundt og bestille første fly til Belfast, så kan jeg også anbefale deg å ta inn på Lagan Hostel - der blir du møtt av verdens koseligste bemanning som starter med å gi deg et kart over byen og tusen anbefalinger om hva du burde gjøre og unngå. Praktisk. Når de så gir deg gratis English Breakfast de nærmeste tre dagene liker du dem.

I Belfast kan man både henge på puber fra 1800-tallet eller på studentpuber med lamper laget av ølflasker - der kan man også studere hvordan fulle irske gutter sjekker opp jenter i lite klær mens de synger til Queen og "spiller gitar" med stolen. Så det er jo verdt en tur...

Bare litt skummelt. Jeg lover!
Carrick-a-Rede Rope Bridge

Så kan man kjøre oppover kysten. Det angrer man ikke. Man kunne ha brukt så mye mer tid i de ulike småbyene, kunne vandret innover til sandsteinslott og fossefall eller vandret i dalene...

Men man er bare på dagstur og er nødt til å komme seg opp til "Giant´s Causeway" og "Carrick-a-Rede Rope bridge". På veien er det nydelig utsikt. En fantastisk liten kirkeruin. En slottsruin som ligger helt på kanten av et stup, der kjøkkenet allerede har rast i sjøen. Belfast castle. Stup. Steiner. Åpent hav. Skottland i det fjerne.

For 50 millioner år siden bestemte naturen seg for å legge masse sekskantede steiner i mønster. Det er jo rimlig sært. Menneskene bestemte seg senere for å kalle dette for "Giant´s Causeway" siden det der ut som kjemper har prøvd å bygge en bro over til Skottland. Dette er nå Nord-Irlands største naturattraksjon. Så vet dere det!

Det er ganske koselig på biltur. Når moren til svensken har impotert Pepperkakor (veldig morsomt uttalt av tyskeren), klementiner deles ut over en lav sko, irske drikkeviser (CD til 1 pund) og "Raindrops keep falling on my head" - tursangen av en eller annen merkelig grunn så heldige som vi var med været. Jeg klarte å ødelegge "Danny Boy" for de andre ved å påpeke hvor mye den ligner på "You Raise Me Up" (eller omvendt), og vi ålte oss ut av bilen med gjevne mellomrom (to dører er en merkelig bilkonstruksjon).

Turglede=)

Once again: Nord-Irland er spennende!
Guidet tur i engelsk taxi gjennom Vestbelfast ga oss grundig innføring i "The Troubles". Sjåføren sa det pleide å ta en time og tjue minutter, tretti hvis vi var interesserte.
Det tok to timer - jeg antar vi viste litt interesse...

Etter å ha prøvd å gi franskmannen en liten innføring på egenhånd (hun strevde litt med å forstå aksenten) mente guiden at jeg burde sikkerhetsskjekkes - jeg visste litt for mye. Så da har jeg i hvert fall lært litt=)

"The Peace Line" gav meg sterke assosiasjoner til muren i Israel. Tøft å se hus der hagene var inngjerdet i bur av frykt for bomber kastet over veggen. Tøft å se navnene på mennesker omkommet i området - fra tre år og oppover! Bra å høre at ting er på vei i riktig retning! Rart å høre guiden gjette på at muren kom til å stå i 25 år til.

Mange fine "murials" (veggmalerier) som tok for seg ulike nåværende konflikter og daværende problemer. De fleste med et sterkt fredsbudskap. To av maleriene var rimelig aggressive - når det er bilde av en soldat som ser ut som om han sikter på deg uansett hvor du står gir det få assisiasjoner til fredsarbeid!

Ifølge guiden er Belfast nå Europas tryggeste by, og det var ikke skummelt å være i områdene som har vært kjent som det røffeste nabolaget i Europa - selv om flere av portene ut fra nabolagene er stengt om natten og over helgen fremdeles...

Rimelig fredfullt for tiden, heldigvis! (Vi fikk for øvrig en litt mer sidenøytral gjennomgang av konflikten ved Ulster Museum. Tøft å høre historier fra nær virkelighet om en lærer som hadde opplevd 60 drepte barn gjennom karrieren og om eksplosjoner som hadde funnet sted på steder vi hadde sighset dagen før.)

Vårt inntrykk av dagens Belfast var veldig vakkert og fredlig! En nydelig by

I kveld er det Harry Potter på kino. I følge facebook blir vi nærmere førti.
*klapp klapp klapp* Helga gleder seg.

I morgen tennes julelysene på skolen - i dag var det frost på bilene. Helga kommer snart i julestemning etter julemarked i Belfast. Det minner meg på: jeg har fortsatt fudge igjen!

Keeping track of time

2010-11-17T00:55:00.001Z

Fredag Bagasjen er pakket og vi står klare. Bussventing. 50 min, null buss. Begynner å bli stressa på at vi ikke rekker bussen til Wexford. Ringer taxi. Den kommer ikke. Buss kommer. Tar en evighet - vi må ta neste buss til Wexford halvannen time senere. Jaja.

Lørdag Frokost på toppen av operahuset - får leke studenter en annen gang! Smaksprøver på Chocolate Box? Går forbi en gang. To ganger. Tre ganger. Lunsj på hotell? Nam. Middag var vi litt seint ute til, små byer blir veldig stille på kvelden, men litt kinesisk ble funnet. Irer henger på pub! Der henger vi og, med medbrakt kortstokk - å spille bonanza viser seg å være en god måte å komme i snakk med lokale på. Spesielt når man gir dem spillereglene på tysk...

Vi bestemmer oss seint for å dra til Waterford tidlig neste morgen - trøtt!

Søndag Fact of the day: når man ankommer en liten, irsk by søndag morgen klokka åtte er det dødt. Veldig dødt.

Vi fant ut at når McDonalds er stengt er det lite håp.

Tåka ligger så tett at jeg ikke la merke til at vi var på en bro...

Men! Så letter det - knallvær! Og byen våkner til liv halv elleve.

Vi sightser og Helga føler seg som på familietur når vi bare MÅ se kirkene (flertall, oh yes), og tilbringe tre kvarter i en bokhandel.

Mandag Har faktisk null idé om hva jeg gjorde i går? Gjorde jeg noe i går? Rydde rommet gjorde jeg i hvert fall ikke - da jeg så mailen om at vaktmester kommer innom alle rommene i morgen fikk jeg småangst og panikkryddet, men det var idag, hva skjedde i går?

Tirsdag Nydelig. Dårlig vane med å ikke komme seg opp av senga før ti minutter før jeg MÅ ut av døra. Hadde glemt hvordan det er å ha vondt i hodet - lenge siden sist. Tirsdag er en lang skoledag, Helga skulker time og går lang tur langs elva for å få seg litt frisk luft med kaffe i hånda = god plan.

Sitter på en benk og ser på hundeluftere og begynner å bla gjennom telefonbildene. Der var det mange koselige folk=)

Sommerbilder er fint å se på når det regner så mye ute at Stina trodde jeg drev med ommøblering på rommet så mye som det bråkte...

Hvordan regn og ommøblering høres likt ut er et helt annet spørsmål.

Verdenshistorien på 5 minutter

2010-11-10T21:24:00.000Z

Jeg merker at jeg skulle hatt Raske Menn sittende ved siden av meg nå.

Det å skulle oppsummere nasjonalisme, og forklare Israel og Sør-Afrikas nationalistiske følelser på 2500 ord er rett og slett ikke helt lett.
For en gang skyld skriver jeg om noe jeg er interessert i, og siden lærerene krever endel av oss i dette faget har jeg virkelig prøvd å lese meg opp på emnet - så da sitter jeg her da. Med 12 kilder i fanget, en god del indre kunnskap, og 1500 ord hvor jeg ennå ikke egentlig har begynt å begi meg ut på de spesifikke landene, og strengt tatt heller ikke har fått med alt jeg ville før det heller, på tross av at jeg prøver for harde livet å komprimere kunnskap.

hmmm

Kanskje jeg skal slutte å prøve å komme opp med et revolusjonerende essay og bare skrive litt i stedet?

God plan

I´m leaving today - dam dara dam da'

2010-11-08T20:02:00.002Z

Det er litt morsomt med amerikanske studenter.

Hørt over lunsj:

Meg: "So, do you have any more plans for traveling during the semester?"

Amerikaner 1: "Yeah, I´m going to London and Paris and Rome"

Amerikaner 2: "Oh, I really wanna go to London too, but I´m going to Amsterdam this weekend though. I really wanna go back to Germany as well, but I didn´t like Prague, however Vienna was beautiful"

Meg: "You guys are really traveling..."

Amerikaner 2: "Are you going anywhere?"

Meg: "Yeah, I´m planning a trip up to Belfast at least..."

Amerikaner 1: "Aha, that´s right... I forgot you live here..."

November = delfinjakt?

2010-11-07T22:12:00.000Z

Vi fikk dessverre ikke oppleve
slike hopp...

Det er kanskje litt merkelig at jeg måtte til Irland for å se en delfin, men The Dingle Dolphin ble mitt første møte med en delfin som rett og slett bor helt fritt i Atlanterhavet utenfor Irland. Snålt.

I helgen tok jeg og tyske Lena oss en todagerstur til den lille byen Dingle, og det var en riktig så sjarmerende liten by, med Fungie The Dingle Dolphin som hovedattraksjon. Helga ble skeptisk, for jeg har blitt lurt før (jf. sirkus), men da jeg så at man slapp å betale for båtturen dersom man ikke så delfinen var jeg helt klart med!

Det skulle vise seg å bli en kald fornøyelse, novembervind setter seg under huden, men tror dere ikke delfinen faktisk viste seg! Det at mannskapet var litt skuffet over at den ikke var så leken i dag gjorde meg ikke så mye når jeg fikk se en vill delfin en 10-12 ganger.

Når vi fikk stavret de kalde beina på land kom vi oss kjapt inn på nærmeste varme kafé, og jeg var superfornøyd etter å ha smakt den beste kakaoen noen sinne. Rimelig sikker på at det var noen engler som sang der...

Dingle hadde også:

sin egen lille Walk of Fame...

en pub overpyntet med bilder av trekløver...

en butikkdame som trodde jeg var amerikansk, noe jeg synes var litt rart...

et veldig søtt hostel som ble drevet av to rare menn...

en lue jeg ikke så ut som en idiot i - kjøpt...

en servitør som brukte 25 minutter før hun tok bestillingen...

sidelengsregn...

dobbel regnbue...

og knæsje hus!

Ett av mange eksempler!

klage, sutre

2010-11-02T19:02:00.000Z

Det er noe med at når man har vært på skolen siden halv ni, så er det ikke helt tommel opp å ha tre timer på rappen fra tre til seks på ettermiddagen... stakkars lille hodet mitt.

November kom med et brak for min del,
det har vært en så fin høst - bra vær, avslappende, masse å finne på,
men så åpnet himmelen seg, halvparten av bladene lå plutselig på bakken, og jeg aner ikke når mørket meldte sin ankomst.

Jeg tror jeg blir litt småsur når det regner når jeg skal til/fra skolen, for jeg elsker å gå... buss er innestengt.

Småamper begynner jeg nå å bli på essays også. Jeg holder nå på med mitt fjerde, men burde ha begynt på mitt femte, for det er på et mye høyere nivå. Jeg får litt smålig kramper når læreren sier med sur stemme alt vi må ha med og alt vi ikke må gjøre og blæ... og ja, jeg veeet at det ikke bare er meg, de andre får også et blankt blikk i øynene, men æsj nå begynner jeg å bli lei av å alltid ha et essaypress (Nytt ord til nytt på nytt...)

Derimot er det stadig morsomt hvor ofte Norge blir nevnt i timene her. Jeg tror det har skjedd et tosifret antall ganger allerede.
Dagen i dag ble avsluttet med å se på et intevju med Erik Solheim om konflikten på Sri Lanka, noe som først og fremst resulterte i at svenskene, danskene og nordmennene (oh yes, vi er to) kniste farlig høyt av norwenglishen hans. Vanskelig å ta ham seriøst når BBC-reporteren spør om han har vært litt naiv og han svarer "nov, nov, ai dånt tink såv"... dessverre.

Tupert hår er undervurdert!

2010-10-29T01:06:00.001+01:00

Har ikke fått kledd meg ut så mye siden folkehøyskolens utkledningsmaraton - så da blir det ekstra morsomt å få lov litt igjen!

Halloween party på Universitetet bestod av helt utrooooolig mange bra kostymer, og helt utroooooolig mange stupfulle folk. Vi snakker teletubbies, smurfer, sjørøvere, Ompa Lompaer, Jokeren, blod, gørr og dritt, jenter i miniskjørt - og gutter i miniskjørt.

For min del ble kvelden tatt tidlig siden det blir lang skoledag i morgen, men i morgen er atter en Halloweenfest=)

OPC goes helgetur

2010-10-27T13:03:00.000+01:00

Jeg er nå innviet i OPC goes helgetur, noe som består av en god del snakkesalige, rødhårete irer som selv i fyllesyk tilstand stadig roper ut oppmuntrende tilrop om hvor utrolig flink man er til å klatre opp fjellet, for så å komme løpende for å dytte den høye tyskeren ned i gjørma. Eller ok, da - en snakkesalig, rødhåret ire + en god gjeng omtrent like snakkesalige irer uten rødt hår. Som eneste nordmann må man tåle endel mobbing om at dette vel er rene sommervarmen, at dette er EU i et nøtteskall, og at jeg vel sikkert er født oppå en slik fjelltopp.

Denne helgen var det Donegal helt nord i landet som skulle utforskes, og da legger man seg inn på slike hosteller ->
jepps, den fjelltoppen skulle man opp på dagen etter, og nei, ikke den vanlige stien, for det blir jo litt for pinglete. La oss klatre opp fjellsiden i stedet! Mount Errigal var et ikke så alt for høyt fjell, men hadde fantastisk utsikt på toppen.

Og slike fjellturer gir ifølge OPC (Outdoor Pursuits Club) en riktig god grunn til å feste irish style på kvelden. Den lokale puben begynte plutselig å lide av overbefolkning.

Og siden det er oktober så må man jo avslutte turen med et bad. What?
Jadda, både gutter og jenter syntes plutselig at Atlanterhavet så fristende ut rett før solnedgang (meg ikke innkludert), og sjokkerte andre måneskinnsstrandvandrere med et snasent lite bad før vi satte oss på klippene og så solen gå ned.

Mandag morgen satte vi kursen mot Nord-Irland, og byen Derry/Londonderry (stryk det som ikke passer om du føler en sterk tiltrekning mot nasjonalistene eller unionistene). Og det ble en veldig spennende dag. Jeg sendte en liten takk til fjordårets superlærer i Agder, en av Norges fremste eksperter på konflikten i Nord-Irland, som gjorde meg interessert i konflikten i fjor, og som jeg ikke ble mindre interessert i av å bli guidet gjennom gatene der Bloody Sunday fant sted. Når guiden var i gatene den dagen, og broren hans var en av de tretten drepte, kommer historietimene litt nærmere.

Hvis jeg skal klage på en ting så blir den min egen trøtthet. Den sju timer lange turen opp ble tilbrakt sovende på bussen. I følge Stina kom det på et tidspunkt et snork, men etter et skump sluttet jeg med det - godt å ha en venn i nøden:p

Nå driver jeg og leker med tanken å ta meg en tur til Belfast neste uke. Tror nesten jeg skal hive meg rundt og bare dra. Et dytt bak for å sette inn resergiret i essayskriving = plan for resten av dagen!

Aldri stol på reklame

2010-10-22T12:17:00.000+01:00

Svære plakater som lover "Europe´s largest show" - Circus Vegas er i byen.

Vi hadde en plan om å være barnslige, nyte litt herlig akrobatikk, rødme over dårlige klovner, kose oss med popcorn og rett og slett bli litt imponert.

Og vi ble imponert. For dårligere show skal du lete lenge etter.

Idet åpningsnummeret starter med "dansere" (halvlubne jenter i aaaalt for lite klær som så vidt løfter beina fra bakken) og en frontsanger som har stemme som på en middels karaokebar, der lyden er så krisedårlig at det høres ut som de har en stakkars, liten boomblaster på full styrke bak sceneteppet, demrer det for oss at dette kanskje ikke er showet over alle show.

Men man kan jo håpe på at det kommer seg. Å jadda, en sjonglør som mister kjeglene et tosifret antall ganger, klovner som må løpe til og fra den ene mikrofonen de har (som man ikke hører uansett), og disneykostymer - Minni, Mikke og Donald danser hip hop for oss...

Jeg gispet en gang, da. Det var fordi det så ut som om det skulle gå skikkelig galt da showets avslutningsnummer innkluderte en mann som hadde bind for øynene langt over bakken, og med nivået på resten av showet var det lett å tenke at han ikke akkurat hadde kontroll... At gårsdagens show ble avlyst på grunn av dødsfall i familien gjorde jo ikke sakene noe bedre.

Og som i alle dårlige show er pausen det pinligste. Da kunne man ta bilder med Disneyfigurene og ri på ponnier (hvor kom de fra plutselig??) og få ansiktet malt i manesjen. Og morsomst av alt var at de ikke sa noen ting om hvor lenge pausen varte - den varte til ingen fler stod i kiosken, eller red.

Jeg nekter å tro at jeg bare har blitt voksen. Det må finnes bedre show enn dette! Vær så snill...

Jeg er arvelig belastet

2010-10-16T23:01:00.000+01:00

Selv om det kanskje ikke jeg som har trukket litteraturinteressen lengst i familien (jf. http://bokmerker.org/ ), så er det en liten bokfanast inni meg også.

En liten bokfanast som har dilla på barnebøker (tror kanskje det er noe arvelig inne i bildet der også... spesielt når jeg får lyst til å kjøpe alt som finnes av gode, pedagogisk oppbyggelige bøker).

Jeg kunne ha funnet på å gå litt bananas hvis jeg ikke trengte å tenke på at alt skal pakkes med hjem, og overvekt på flyet er dyrt.

Den nyeste dillaen er i form av Popup-bøker. Etter at storesøster viste meg sin "Alice i Eventyrland" har jeg villet ha min egen. Og jeg fant en! Denne gangen "Sound of Music".

Vi snakker popup i særklasse.

Idet jeg også fant en bok med fantastiske tegninger som begynte på samme måte som yndlingsvitsen min: "Once there was a boy and one day he found a penguin at his door..." så måtte jeg jo bare ha den. Trist at det ikke var noe som kom ut av den...

Nusselig!

Nå går jeg og sikler på to popup-bøker om Hans og Grete og Tornerose.

Og dessuten en bok om en larve som spiser masse, jeg tror vi har den hjemme allerede, men ikke i popup! (det var en versjon der figurene var fingerdukker også... hmmm, jeg må komme meg tilbake til den bokhandelen)

Jeg tror jeg er litt sær.

Cork - Dublin - sol!

2010-10-12T22:37:00.000+01:00

I dag skulle Helga begynne å skrive essay,

da var det jo trist at det endte opp med å være verdens beste vær (18 grader!) - som må utnyttes. Dermed dro Stina, Janika og jeg ut på sykkeltur igjen. Denne gangen til Lough Gur, et vann omringet av arkeologiske funn. Og selv om vi konkluderte med at stein lagt på stein kanskje ikke er det mest interessante i verden, så var det en veldig fin tur (4 mil, for å være presis)!

Etter en hjemtur som ble lettere preget av at pedalen min ble løsere og løsere, falt av og måtte dunkes på plass for hvert femte trinn, nøt jeg sola på universitetsplenen med Ben and Jerry´s is (nammi) og Tim Horton-kaffe (som alltid setter meg i Canadahumør).

Rett utenfor min ringe bolig har det de siste dagene kommet opp sirkustelt, woop woop, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal hive meg rundt, kjøpe popkorn og glødestang og lukte sagmugg eller om jeg strengt tatt kanskje ikke egentlig er så fan av sirkus. Harde valg her i livet...

Men, det har vært en strålende tid i det siste. Forrige helg var 120 internasjonale studenter på tur til Cork, der vi koste oss på puber, i slott, på whiskysmaking og på byen. Den store snakkisen etterpå var derimot organiseringsevner... for man kan da ikke forandre hjemreisetidspunktet til en time tidligere samme morgen og fortelle det til noen og forvente at nyheten sprer seg! Og man kan da i hvert fall ikke dra avgårde fra byen uten å telle over at alle er med, for så å oppdage en halvtime senere at crap, to stykker står igjen. Eller vent litt, det kan man visst...

Så var det rett hjem for å rydde rommet. Mamma hadde flybillett til Irland dagen etter...

Hun hadde også med seg Kristin og Astrid, og så tilbrakte vi to dager i Limerick der de fikk grundig opplæring i "hvordan ikke stole på busstidene, dersom det i det hele tatt er busstider" og ble positivt overrasket over hostellet som ligger rett borti svingen, vi kåret dagens sitat til Astrids: "Vi snakker engelsk sånn at mamma ikke forstår", og dagens hyggeligste ire til damen i kassen som ga Kristin kreditt fordi de ikke tok kort, og hilste meg med "Hi, Helga" da jeg kom for å betale for henne.

Og så gikk turen videre til Dublin. Og ja, du ser riktig: i vår familie er det ikke så veldig sært at vi sitter i parken og får en høytlesning fra Kristins nyinnkjøpte barnebok.

Vi nøt parkliv, shoppingmuligheter, bokhandler, litteratur-pubcrawl, irish breakfast, serverdigheter og zoo (livredd første gangen jeg så en tiger helt opptil et vindu, jeg så ikke vinduet først og trodde den var på frifot)

Da familien satte seg på flyet på fredag hadde jeg en dag alene i byen og endte opp med å nyte det i fulle drag, det var herlig å ligge i t-skjorte i parken og være på elvecruise og å vandre i byen og nesten føle at man bodde der, og å sitte på café og lese. Men det var også hyggelig at venninner fra Limerick kom over på ettermiddagen, og det svensk/italiensk/tysk/spansk/norske reisefølget fikk shoppet, vært på Guinnessmuseum og spist sushi. I løpet av noen dager ble jeg veldig glad i byen, og fant stadig nye, søte steder.

Aktivitet!

2010-10-01T14:03:00.000+01:00

Det er jo strålende, når man kommer hjem fra pub og stand-up show klokka tolv på kvelden med skolebøkene fremdeles i veska.

For når man er utvekslingsstudent så vil man gjerne ha med seg alt, noe som resulterer i at fredagen var kulturnatt, lørdag var bursdag, søndag var fjelltur, mandag var hip hop, tirsdag var kor og stand-up og onsdag var bursdag, og torsdag var jeg rett og slett helt klar for å sitte foran dataen og surfe på youtube og dø av latter av Eddie Izzard...

I kveld er det film og pub, og i morgen drar vi til Cork med "the international society" fram til søndag, på mandag kommer familien på besøk (jei), på onsdag drar vi til Dublin, på fredag reiser familien hjem, men jeg blir i Dublin der venninner herfra kommer over, og søndag ender jeg opp i Limerick igjen. Oh yeah:p

Random

2010-09-27T22:40:00.000+01:00

Sånn i tilfelle noen har lurt på hvordan den improviserte samtidsdansen så ut, så så den nøyaktig like "artistisk frigjort" ut som på bildene...

Helga er barnslig, Helga har falt fullstendig for denne dressen...

ah, 10 euro, det er jo verdt det for å få en kosedress (som går som pysj, men hvem søren har lyst til å sove i det stoffet??) MED FØTTER!

Har du sett noe så festlig? Den slår enhver OnePiece ned i støvlene! Tenk så dum man hadde sett ut, jeg dør nesten av indre latterkrampe bare ved tanken! knis

Og så må jeg bare få skrytt litt av at jeg har vært på fjellvandring i helgen! Woop woop

Mount Brandon viste seg å være endel brattere enn antatt, så mange tungpustne, svette fjes rundt omkring, men vi kom oss opp på toppen akkurat i tide til at tåka la seg! Yes!

Og tradisjonen tro endte den irske fjellturen på pub... ha!

Beina hadde det ikke helt godt da de skulle gå opp trappa til leiligheten i går kveld stakkar, derimot fikk jeg trimmet vekk stølheten i dag på "Hip Hop for beginners". Supermorsomt! Men nå er jeg støl igjen gitt...

Tour of Limerick

2010-09-25T17:18:00.000+01:00

De siste dagene har været vært rimelig stabilt, og slikt må man utnytte!

Av gårsdagen ble 11 timer tilbrakt i Limerick city, der dagen startet med ekte Irish Breakfast og fortsatte inn i King John´s Castle fra 1300-tallet

Dessverre var ikke slottet akkurat noe å skrive hjem om med dårlige filmer, søppel i krokene, dårlig lys og lyder fra do ved utgravningene, men vi koste oss vi=)

Så fortsatte turen rundt i Limericks gater, på "the Milk Market", i fine og mindre fine strøk.

Det var også "Culture Night" over hele Irland i går, så vi fikk oss et kart og vandret fra galleri til galleri. Plutselig var vi inne i en kirke der det var improvisert samtidsdans, og vi slang oss ned på herlige madrasser og fulgte med.

Morsomt var det også at de på de ulike galleriene bød på gratis vin og øl, så da ble man veldig kulturelle av å stå og se på merkelig kunst og drikke vin til!

Kvelden endte i god irsk stil på pub, denne gangen "Nancy Blake´s" som vi hadde fått anbefalt av en lokal taxisjåfør som snakket såpass bredt at vi ikke helt oppfattet om han sa "Ninety legs", "Nancy Lake" eller "Nine Flakes"... Men vi hadde det riktig så koselig=)

Idag har jeg vært ute på tur langs River Shannon, som går forbi universitetet og nedover mot byen. Nydelig turområde, og SOL!

Jeg måtte dessuten teste ut mitt nye kompaktkamera, etter at mitt forrige plutselig hadde blitt allergisk mot sollys (alle bildene ble grå), og gjorde innebildene grønne (har nå noen Shrek-lignende bilder...).

Hva har irsk vær og transport til felles?

2010-09-22T18:54:00.000+01:00

Bussene i Irland går på african time.

En ting er at shuttlebussen fra studentboligen til universitetet går fra 8.15-11.30, slutter i en time, så fra 12.30-14.00, så slutt i to timer, så fra 16.00 (tror jeg) til 18.15 (og helt annerledes på fredager) - det er jo faktisk mulig å lære seg, derimot ser kveldsrutene slik ut:

Komplett umulig å forstå noen ting.
Etter å ha spurt bussjåføren var det jo greit nok, bussen starter fra universitetet 19.00 og hvert tredje kvarter, også tar det ca 20 minutter å komme seg hit, også tar bussen litt varierende ruter tilbake.
Enkelt nok...

Problemet er når det er den offentlige transporten som ikke er mulig å lære seg.
Rutetabell er det ikke mulig å se på bussholdeplassen, men på folkemunne har jeg hørt at den skal gå hvert 20 minutt, og visstnok også hvert 15 minutt i rushen.

Og når da bussen var der ti over halv tenkte Helga at tenk! så praktisk: den går hver hele time, og så to ganger til!
men så måtte hun stå og vente 30 minutter på bussen...
og så kom ingen buss hel...
og så har aldri noen buss kommet ti over halv siden...

Løsning: beregne GOOOD tid til å komme seg til byen.

Det rare er at bussen tilbake alltid går akkurat når jeg bestemmer meg for å dra hjem...

"MEN", sier du kanskje "hvorfor ikke bare bruke beina og sykkelen i enda større grad?"

og til mitt forsvar så gjør jeg stort sett det hver gang jeg ikke blir møtt av regn i døra. Problemet er bare at dette ikke er et ukjent fenomen i Irland:

Jeg gikk og solte meg på vei til skolen - og plutselig blir halve himmelen svart...

Men en skulle kanskje tro at ved å ta sykkelen er en sikret å kunne beregne tiden. Og joda, veldig glad i min rosa sykkel, men giret er litt humørsykt og handy-helga har måttet røske det på plass noen ganger...

Sammenlagt skulle en jo tro at dette gjør at jeg alltid kommer for seint, men tror dere ikke det har motsatt virkning!

Hadde jeg visst når bussen går hadde jeg jo alltid kommet for seint, men nå må jeg jo beregne et kvarter ekstra.
Ergo - tid til å kjøpe kaffe før forelesning!

(Svar: de er like ustabile)

When in Ireland...

2010-09-19T01:35:00.001+01:00

... vær rar?

De siste dagene har jeg fått sightset Irland litt.

En fredag uten regn (!), men derimot med sol (!) ble tilbrakt på sykkelsetet sammen med Janika og Stina, og målet var Adere, en liten landsby vi trodde var ca 10km fra Limerick, men som viste seg å være ca 20km avgårde...

Vi hadde en strålende tur der vi virkelig fikk opplevd Irlands countryside innkludert å sykle i 100-sone, treffe på hest og kjerre, hilst på befolkning langs veien og ikke minst vært i verdens beste butikk - mer julekitch skal du lete lenge etter! Der var det både jul, halloween (i full Madame Tussauds-stil), hjemmelaget fudge-kiosk, "riktige leker"-avdeling, og ikke minst en helt ekte julenerdarbeider med verdens minste, sterkeste briller som entusiastisk satte igang all batteridrevet julepynt=)

Lørdag gikk turen til Bunratty, en annen liten, sjarmerende landsby sammen med Lena, Sandra og Stina og vi fikk virkelig testet våre allerede slitne bein fra gårsdagens sykling i steinslottet fra 1400-tallet, der det å møte noen på vei andre vei enn deg i trappene innimellom ble å klamre seg til hver sitt pinglete rekkverk og krysse fingrene. Men slottet var fantastisk fint restaurert, så man måtte jo opp de seks etasjene i alle fire hjørner...

Bunrattys "folk park" rundt slottet viste seg å være et svært, nydelig restaurert område der vi fikk sukket oss gjennom søte barnerom og vakre alléer, stiftet nærmere bekjentskap med rådyr, esler, høner, hunder, hester, ponnier, geiter (barn igjen!) og kost oss med te og scones.

Blandet sammen med noen herlige kvelder tilbrakt på pub i byen, universitetets pub, og middagsskravlebesøk har det vært noen strålende dager

og, jadda, utvekslingsstudenter er også en egen rase som liker å ha fester der man kler seg opp i sitt lands flagg farger og tegner flagg i ansiktet, men da hadde Helga glemt kameraet hjemme...

Jeg er så internasjonal

2010-09-13T20:32:00.001+01:00

Idet papirposen revnet og alle varene havnet på fortauet følte jeg meg veldig internasjonal.

Det var som på enhver film - pastasausen rullet til og med av gårde!

Failure 1: jeg burde ha lært nå. Det at det er ikke regner når jeg går hjemmefra betyr ikke en tørr tur! Hva søren gjorde paraplyen på badet? (utenom å tørke fra forrige regnskur, mener jeg)

Failure 2: Når man kommer dryppende inn på Spar svarer man ikke ja til en papirpose!

Failure 3: Ikke bær knekkebrødene øverst i regnvær. Myke knekkebrød, nammi!

Heldigvis syntes jeg hele greia var mest komisk...

Jeg kommer til å være støl i morgen (merker det allerede nå) i underarmen, klarte på en sikkert meget lite elegant måte å få drukket litt av juicekartongen mens jeg balanserte varene (tørst!), og puttet osten i lomma mens jeg vandret avgårde og krysset fingrene for at det ikke ble en sti av varer bak meg.

vel framme - tetid!

(det skal også sies at Starbucks reddet dagen tidligere i dag, da jeg hadde enda en

*Helga-gjør-idiotiske-ting-relatert* krise. Dette begynner å bli et mønster...)

Slappesøndag

2010-09-12T18:29:00.000+01:00

Ah, hva er vel bedre enn å våkne seint en søndags morgen, benke seg foran dataen og se "Nytt på nytt" og "Senkveld" i reprise.

Sjokolade og potetgull står fortsatt på bordet fra i går, etter at folka forflyttet seg fra vår leilighet og ned i første etasje der etterhvert omtrent hele blokka samlet seg på få kvadratmeter. Når hele blokka består av Erasmusstudenter fra hele Europa blir det et festlig lag og jeg har kommet fram til at jeg tror jeg er enda mer skravlete på engelsk enn på norsk. Godt gjort.

Kvelden endte med å stå å skavle med en liten gjeng i en evighet utenfor blokka før vi fant ut at det begynte å bli fryktelig kaldt og "gikk hvert til vårt", noe som viste seg å være naboleiligheter... Så da kjenner man naboene=)

*stort bilde* Meg og Stina, min svenske samboer for halvåret. Vi begynner å bli meget gode på å forstå henholdsvis svensk og norsk. Jeg leder så langt!

*lite bilde* Meg, Daniel, Jan Erik (ja, jeg har funnet den andre utvekslingsstudenten fra Kristiansand!) og Janika sjekker ut en eller annen pub den internasjonale klubben fraktet oss til.

*lite bilde, nede* Verdens beste slækkebukse!

*Lite bilde* stua+kjøkken i vår ringe bolig. Veldig fint sted å bo, men kunne kanskje hatt mer enn to glass... sånn hvis man skal kunne ønske lissom.

*lite bilde nede* På tur i byen Galway. Laura, Stina og Lena.

*stort bilde* To franskmenn og to svensker samlet. Romain, Chloe, Frida og Stina.

Hvem har danset regndansen?

2010-09-09T17:42:00.001+01:00

Irsk vær er noe for seg selv.
Regn kommer helt ut av det blå. Jeg begynner å venne meg til tanken at været aldri er likt fra jeg går inn på en forelesning til den er ferdig. Men men, som guideboka mi sier "ingen drar til Irland for å bli brune".

Som alle andre Erasmusstudenter har da også jeg klart å pådra meg en heftig forkjølelse, som for to dager siden viste seg i form av null stemme, i går med tett nese og i dag med tette ører. Veldig morsomt i forelesninger. Godt mulig at det ikke hjalp så mye å dra på pub i går kveld, eller å sykle i regnet uten skjerf og regntøy i dag... men men, man kan jo ikke alltid være fornuftig.

Timene virker så langt veldig spennende, og jeg har til nå truffet på en britisk, en amerikansk, en indisk og mange irske forelesere, så aksentene florerer=) Null problem å forstå forelesere - lokale taxisjåfører derimot... gi meg noen uker

I´m an Englishman in New York

2010-09-06T20:25:00.000+01:00

Joda,

idet skoledagen sluttet litt tidligere enn antatt tenkte Helga at hun skulle være flink pike og finne vaksinasjonskontoret i byen (før Asiareise til våren). Hun hadde jo kastet et blikk på kartet kvelden før, husket ikke akkurat adressen, og strengt tatt ikke det nøyaktige navnet, men pytt sann, det lå jo rett ved broen på den andre siden av elva!

Lang historie kort: etter halvannen times vandring langs først den ene siden, så den andre siden av elva hadde Helga fått en sightseeingtur mellom tre broer, overlevd 5 regnskurer og fått paraplyen vrengt en gang, men ikke funnet noe vaksinasjonskontor.

Derimot fant hun turistinformasjonen! De kunne fortelle henne at joda, det lå langs elva det (riktig nok på den andre siden enn først antatt) sånn ca 30 meter fra der Helga hadde gitt opp letingen. Og tilbake det gikk...

Flink, Helga *klapp på skulderen*

(det at jeg samme dag hadde sett feil på timeplanen og ventet en evighet foran et klasserom det ikke dukket opp noen i... det trengs ikke nevnes. I morgen er atter en dag)

Ut på tur! - og regnet fulgte med...

2010-09-05T21:24:00.000+01:00

I god behold

2010-09-04T22:29:00.000+01:00

Etter tre dager i et nytt land både lever jeg, trives jeg og gleder jeg meg til skoleåret.

I to dager har vi fått sydd svære, myke puter under armene av verdens mest hjelpsomme folk som virker som de ikke vet om noe bedre enn at vi skal trenge deres hjelp til å få fikset noe. Men det er jo greit nok når campus er på størrelse med en by og papirer skal sendes til alle verdenshjørner. Så langt har jeg oppdaget fire ulike caféer på campus (Starbucks og Subway inkludert) og hengt på universitetspuben, men kanskje sett tjue prosent av området. Mandagsutfordring: finne klasserommene.

Utvekslingsstudenter er fryktelig lette folk å snakke med og irene er et snakkesalig folkeslag med varierende tilpasningsdyktighet for utenforstående (les: tenåringer på bussen... skjønner ikke et kvekk). Fantastisk aksent!

I morgen skal jeg ut på tur og se visstnok veldig fine deler av Irlands natur, og mandag begynner forelesninger. Bilder kommer nok på et eller annet tidspunkt, og i følge lokalbefolkningen gjør regnet det også (så langt et par og tjue grader og sol - herlich)

Koselig at du stakk innom min nyopprettede blogg, håper å kunne berolige bekymret familie og oppdatere venner og bekjente på hva som skjer gjennom året. Send gjerne et lite pip=)

På tur i Asia

Been there, done that!

Sydenferietendenser

Livet leves best i Thailand

Vietnam - the teen way!

Ready, set - backpack!

Welcome to India!

Religionsstudier i Asia på 149760 minutter

Kjære Pappa

Idyller

If you don’t stand for something, you’ll fall for anything

Artig religion

Og sånn går nå dagene

Vakre, lille landet

Vennligst ikke tråkk over massegravene

Kontrastenes Kambodsja

Living life in paradise

"hvaaa er det viktigste med dagen i dag??"

From hell to heaven

"Bare 160 trinn igjen!!"

Det enkle er ofte det beste

Mangfoldige Sri Lanka

Vi turister

Thaipusam - au!

Religiøsitet i Penang

Var det noen som sa snø hjemme??

Kulturmøte

Malaysia på øygruppa Langkawi

Reiserute

On a shoestring

Ta et gen og la det vandre

Memories made - memories kept

Long December Nights

Jeg flytter sandkorn, ett av gangen

Go Cooladerry Fizz!! Gooooooo!!!!

And until we meet again,

Nååår en pepperkakebaker... har eksamen

Kaffe og klementin

1 down, 23 to go!

Av klokkene som sier PLING - da får vi julestemNING!

Hostel, båt og pannekaker!

Dust!

Sånn i tilfelle du lurte

Just another tuesday

Beautiful Belfast!

Keeping track of time

Verdenshistorien på 5 minutter

I´m leaving today - dam dara dam da'

November = delfinjakt?

*klage, sutre*

Tupert hår er undervurdert!

OPC goes helgetur

Aldri stol på reklame

Jeg er arvelig belastet

Cork - Dublin - sol!

Aktivitet!

Random

Tour of Limerick

Hva har irsk vær og transport til felles?

When in Ireland...

Jeg er så internasjonal

Slappesøndag

Hvem har danset regndansen?

I´m an Englishman in New York

Ut på tur! - og regnet fulgte med...

I god behold

klage, sutre